Har vi lukket øynene for voldelige eldre? | Reidun Førde og Reidar Pedersen
De voldelige eldre pasientene med demens faller på mange måter mellom alle stoler i jusen.
Aftenpostens mange oppslag om vold utøvet av eldre, noen ganger mot medpasienter, men oftest mot helsepersonell, gjør inntrykk. Dette er dessverre noe alle som arbeider med pasienter med svekket kognitiv funksjon kjenner godt til, men temaet har vært tabubelagt.
Noen har lukket øynene. Andre har tenkt at det er noe man må tåle fordi det er en uunngåelig del av arbeidet med svake, sårbare mennesker som ikke lenger er herre over egne handlinger. Kanskje er det også litt skambelagt og forbundet med at man selv har gjort noe som har utløst aggresjon eller ikke klart å håndtere situasjonen.
Vi tror det som er avdekket til nå, bare er toppen av isfjellet.
Krevende arbeid
Reportasjene understreker hvor krevende arbeidet med denne pasientgruppen er. Alvoret blir forsterket av at en stor del av staben er ufaglært og arbeider under knappe økonomiske rammer der tid til den enkelte pasient ofte er for liten.
En åpenbar «bivirkning» av reportasjene er at det forsterker synet på eldre mennesker som utilregnelige og med lav verdighet. En annen er at de neppe styrker unge menneskers lyst til å arbeide med eldre og kognitivt svekkede personer.
Men likevel er det etter vårt syn fortjenestefullt at problemene avdekkes. Det er flere grunner til det. En er at det reiser spørsmål om hvordan problemet kan forebygges og reduseres. Et annet spørsmål er om eksisterende lovverk fungerer optimalt slik at det beskytter medpasienter og helsepersonell.
Etisk refleksjon
Aggressiv adferd kan utløses av mange ytre og indre stimuli. Bjørn Lichtwarck påviste i sin doktoravhandling hvordan kunnskap, systematikk og refleksjon knyttet til agitasjon hos pasienter med demens ga muligheter for å forebygge og redusere aggresjon. Aggressiv adferd bekjempes ikke best med flere beroligende medikamenter eller tvang, men med en slik innfallsport.
En slik tilnærming krever imidlertid kompetanse og tid. Bruk av tvang og aggressiv adferd hos eldre må inn i utdanningene.
Vi har tidligere i egen forskning vist at etisk refleksjon rundt bruken av tvang hos eldre reduserer tvangen og fører til smartere måter å arbeide på.
Etisk refleksjon gir også rom for å sette ord på skambelagte følelser, og slik gir det støtte til utsatt helsepersonell og bedrer arbeidsmiljøet. Vonde opplevelser feies ikke lenger under teppet. Dette arbeidet er vinn-vinn, det gagner både pasienter og helsepersonell. Det er et ledelsesansvar å sikre at dette innføres systematisk som et ledd i kvalitetsarbeidet.
Den politiske debatten befinner seg lysår unna virkeligheten på norske sykehjem | Trine Eilertsen
Vant til å bli slått
Da kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven ble innført i 2009, var tvang i somatiske helsetjenester og sykehjem ikke lovregulert. Behovet for å beskytte andre pasienter og de ansatte var og er en av de mest fremtredende begrunnelsene for bruk av tvang i sykehjem, men dette ble ikke tatt inn i loven.
Mangel på inngrepshjemmel kan føre til krenkelser eller frihetsberøvelse for andre pasienter og økt belastning og risiko for de ansatte. Ansatte vi intervjuet, ga uttrykk for at de ansattes sikkerhet står svakt i møte med farlige pasienter.
Noen fortalte at de var blitt så vant til å bli slått at de ikke lenger skrev avvik, eller de oppfattet dette som noe man ikke kunne gjøre noe med eller bli beskyttet mot, slik at dokumentasjon uansett ville ha vært bortkastet.
Loven i utakt med virkeligheten?
På noen områder mener vi det er grunn til å spørre om loven er i utakt med både profesjonsetiske verdier og virkeligheten i sykehjem.
At hensynet til andre og hensynet til ressursbruk (i form av tid og arbeidskraft) ikke defineres som relevante hensyn i loven, synes å sette sykehjemsansatte i en nærmest umulig situasjon.
Bruk av nødrett (helsepersonelloven paragraf 7) kan gi lovhjemmel i de mest alvorlige situasjonene for en kort periode, men denne bestemmelsen gir pasienten liten rettssikkerhet. Lovgiverne burde etter vår mening spørre seg hvilke krav som skal stilles til ressurser, kompetanse og alternativer til tvang før sykehjemmet eventuelt kan ty til tvang.
Tvangshjemmel
I psykisk helsevernloven er fare for andre inkludert som et lovlig vilkår. Det er vanskelig å forstå at dette ikke skal tas hensyn til i sykehjem, der fysisk sterke pasienter med redusert kognitiv funksjon og impulskontroll ofte bor sammen med vergeløse og engstelige medpasienter.
Loven vil ikke løse problemene knyttet til aggressive eldre, og en svært detaljert lovgivning kan gjøre vondt verre.
Men en tvangshjemmel som anerkjenner hensynet til andre som relevant og stiller krav til forebygging av tvang, ressurser og kompetanse, kan bidra til større åpenhet og fagutvikling.
Lovene for somatikk og psykiske helsetjenester er i dag svært ulike, og de voldelige eldre pasientene med demens faller på mange måter mellom alle stoler i jusen. I tillegg er det begrenset tilgang på viktig kompetanse i sykehjem. I dag er trolig hverken loven eller helsetjenesten rigget slik at disse pasientene ivaretas på en best mulig måte.
