Willy-Tore Mørch og Magne Raundalen svarer på kritikken: Ja, barnevernet skal tåle dagslys

Hovedbudskapet i NOU nr. 5: 2012 «Bedre beskyttelse av barns utvikling» var at vi må ha et lovverk og kompetanse i barnevernet slik at barn bor kortest mulig under skadelig omsorgsbetingelser. Det skader nemlig barns hjerne og kan ødelegge deres fremtid, skriver Willy-Tore Mørch og Magne Raundalen.

Vi vil overhodet ikke tåle at barnevernet gjør skade for å avdekke hjelpebehov og heller ikke at man foretar sterke inngrep mot uskyldige familier. Tvert imot.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Psykologene Hedvig Montgomery og Arne Jørgen Kjosbakken har lest vårt innlegg i Aftenposten 30. juni, og svarer 7. juli med overskriften «Barnevernet skal tåle dagslyset». De tolker vårt budskap dithen at vi mener at vi må tåle at barnevernet noen ganger gjør skade fordi det er nødvendig for å avdekke barn som trenger hjelp.

Videre sier de at vår retorikk om advokater som foreldrevernere rettferdiggjør sterkere inngrep mot uskyldige familier. Vi trodde at de har kommentert feil innlegg siden vi ikke kjente oss igjen i kritikken og vi valgte å lese vårt innlegg en gang til med psykologenes briller. Vi forstår fremdeles ikke tolkningen fra psykologene.

Foreldre på glattcelle

Vårt innlegg var en reaksjon på reportasjene i Aftenposten de siste ukene om eksempler på familier der barn er blitt akuttplassert i beredskapshjem og foreldre satt i glattcelle fordi barnet har sagt i barnehagen eller på skolen at far eller mor har slått.

Willy-Tore Mørch

Bekymringsmeldinger til barnevernet resulterer noen ganger i politianmeldelse og politiet henter barnet ut av familien og barnehusene foretar dommeravhør. Vårt eksempel var moren som hadde kastet et håndkle i ansiktet på 11-åringen som slåss med broren sin.

Magne Raundalen

Vi mente at dette knapt kunne kalles vold og kanskje ikke skulle utløst katastrofealarmen, men at barnevernet kunne undersøkt selv før de trykket på alarmknappen.

Investere sterkt i foreldrene

Vi var begge medlemmer at det offentlig oppnevnte utvalget som laget NOU nr. 5: 2012 «Bedre beskyttelse av barns utvikling», den ene av oss som utvalgsleder, derav navnet Raundalen-utvalget.

Hovedbudskapet i denne rapporten var at vi må ha et lovverk og kompetanse i barnevernet slik at barn bor kortest mulig under skadelig omsorgsbetingelser. Det skader nemlig barns hjerne og kan ødelegge deres fremtid.

I sterk kortform sier NOU’en at det er to måter å nå dette målet på. Den ene er å investere sterkt i foreldrene med tilpassede tiltak og evidensbasert foreldreveiledning så flest mulig kan beholde barnet sitt. Den andre er å kunne gripe raskere inn med å ta barnet ut av skadelig omsorg når investeringen i foreldrene av en eller annen grunn ikke er mulig.

Gjennomsnittlig tid fra bekymringsmelding til omsorgsovertagelse var tre år. Da var 40 prosent av vedtakene akutte. Barnevernets frivillige tiltak virket altså dårlig.

Er vi blitt for flinke?

I vårt innlegg spør vi om vi er blitt for flinke til å reagere raskt og sette spørsmålstegn ved automatikken i barnevern/politi/barnehus-triangelet. Bør kompetansen i barnehusene være tilgjengelig for barnevernet uten politianmeldelse og politiaksjoner?

Vi vil overhodet ikke tåle at barnevernet gjør skade for å avdekke hjelpebehov og heller ikke at man foretar sterke inngrep mot uskyldige familier. Tvert imot.

Vi er derimot bekymret for at Montgomery og Kjosbakken bidrar til at barn bor for lenge under skadelig omsorg ved ikke å oppdage de foreldrene som ikke har potensial til å bedre omsorgskompetansen.

Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter