Debatt

Afghanistans spøkelser

  • Thomas Andersen
    Thomas Andersen
    Tidligere Isaf-offiser
Hvor mange begravelser afghanske sivile og militære har måttet gjennomføre som følge av Isafs tilstedeværelse, tror jeg egentlig ingen vet det eksakte svaret på, skriver Thomas Andersen. Bildet er fra da båren med oberstløytnant Siri Skare ankom Gardermoen i april 2011.

Aldri undervurder betydningen av et måltid man deler sammen med noen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det traff meg i magen som en knyttneve.

Svetten renner nedover ryggen mens omgivelsene i rommet plutselig blir diffuse og uklare.

Synet blir tilslørt av glemte minner som presser seg frem i tankene. Jeg sitter plutselig ikke på gulvet hjemme lenger og roter i gamle papirer fra Forsvaret. Jeg er med ett i et land som nå rakner i de få tynne sømmene som ennå har holdt stand mot både briter, russere og til sist Nato.

Første og siste møte

I 2011 kunne norske stabsoffiserer i den tysk-ledede regionskommandoen for Isaf i Nord-Afghanistan velge å spise alle måltider i den norske leiren Camp Nidaros. Den var en integrert del av den større tyske leiren Camp Marmal.

Jeg hadde forsynt meg med dagens middag og løftet blikket for å se etter kjente å sitte sammen med. En kollega sitter sammen med en kvinnelig oberstløytnant ved en av bordene.

Som et lite, norsk miljø i en stor leir var det alltid gledelig å se nye ansikter, spesielt i spisemessen.

Den ble en sosial frisone der man kunne prate løst og fast med sine landsmenn på tvers av militære grader, noe ulikt fra den tyske militærkulturen. Men som fenrik og førstereisgutt spurte jeg likevel pent om jeg kunne få sitte sammen med dem.

I motsetning til oss andre som hadde et Isaf-merke på jakkeermet, hadde oberstløytnanten et blått FN-merke.

Lite visste jeg da at det skulle bli første og siste gang jeg fikk møte henne.

Nedtrykkende båreseremonier

Mens jeg fortsatt sitter på gulvet hjemme på soverommet, tapetseres nyhetsbildet av Talibans fremmarsj i Afghanistan i sterk konkurranse med OL-nyheter og naturkatastrofer.

Det er da jeg finner det: et stykke papir som gir meg følelsen av å få en knyttneve i magen. Det er delvis tilgriset av brune flekker langs kantene, rester av afghansk søleregn som vi her hjemme ville ha kalt for sludd. Papiret viser programmet for en minnegudstjeneste den norske kontingenten gjennomførte for å minnes oberstløytnant Siri Skare.

Den samme oberstløytnanten jeg den dagen i spisemessen hadde spist middag sammen med.

Papiret viser programmet for en minnegudstjeneste den norske Isaf-kontingenten gjennomførte for å minnes oberstløytnant Siri Skare, som ble drept 1. april 2011.

Som ubevæpnet FN-observatør ble hun brutalt myrdet av lokale demonstranter, som etter fredagsbønnen 1. april 2011 stormet FNs regionkontor i byen Mazar-i-Sharif. Demonstrasjonen var en reaksjon på en amerikansk pastors brenning av Koranen.

I løpet av de knappe seks månedene jeg tjenestegjorde i Afghanistan, skulle det bli så mange som syv båreseremonier for å hedre livene til allierte soldater som hadde gått tapt i vårt ansvarsområde.

Tapene av Isaf-soldater i andre deler av landet ble en daglig affære, noe som på et tidspunkt medførte at Isafs øverstkommanderende beordret at det ikke lenger skulle flagges på halv stang. Generalen mente at det var demoraliserende.

Måltidet man deler

Hvor mange begravelser afghanske sivile og militære har måttet gjennomføre som følge av Isafs tilstedeværelse, tror jeg egentlig ingen vet det eksakte svaret på.

Og lærdommen jeg tok med meg etter perioden i Afghanistan? Aldri undervurder betydningen av et måltid man deler sammen med noen. Jeg tror afghanerne har lært det samme, mer enn noen gang.

Vi minnes våre kamerater.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Folket blør. Er drømmen om fred i Afghanistan tapt?

  2. Taliban har vunnet flere raske seiere. Men vil de lykkes bedre enn USA med å løse nøtten Afghanistan?

Les mer om

  1. Afghanistan