Debatt

Kort sagt, fredag 12. november

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Arkitektur og narkotikapolitikk. Her er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kategorisk om Munchmuseet

Aftenpostens lederartikkel mandag 8. november starter med Munchmuseets inneklimaproblemer, men sveiper også innom Nasjonalgalleriet. De som kjempet for Nasjonalgalleriets fortsatte museumsliv hadde «mangelfulle kunnskaper om varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk», skriver Aftenposten.

Så enkelt er det. De bør unnskyldes for at de var rett og slett uvitende.

Er Aftenposten kjent med Solberg-regjeringens Jeløya-erklæring som slo fast at den ville bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri? Eller at Sparebankstiftelsen og Nasjonalmuseet fikk i oppdrag av Kulturdepartementet å utarbeide en mulighetsstudie for bruken av bygningen?

Del 1 av studien redegjør for den problemstillingen som Aftenposten er opptatt av. Studien bygger blant annet på uttalelser fra svenske ventilasjonseksperter, de som ble brukt i Stockholm, da deres Nationalmuseum ble pusset opp i 2018.

De sier at der kan det vises kunst i hundre år til – i en bygning som bygningsteknisk tilsvarende vårt Nasjonalgalleri. Når ble Aftenpostens lederskribent en autoritet på ventilasjon i gamle museumsbygg?

Det kan virke overbevisende når en lederartikkel utstråler selvsikkerhet. Men kanskje bør en lederskribent i Aftenposten ikke være for kategorisk. Eller slå fast at den man er uenig med, er følelsesladet og mangler kunnskap.

Ulf Grønvold, arkitekturhistoriker


Unøyaktig om narkotikapolitikk

Det er vanskelig å forstå hvor Helge Waal og Thomas Clausen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning vil med sin kronikk 8. november.

Forslaget til rusreform hadde forbedringspotensial. Straffen skulle erstattes med tvungent oppmøte. Salg og større beslag skulle straffes som før. Men oppskrytt var den ikke. Solberg-regjeringens modell innebar en avkriminalisering av bruk og besittelse som kunne fungert innenfor eksisterende politiske rammer. Og det ble bevilget 100 millioner til nye rådgivningsenheter.

Historien om straffelinjen er også unøyaktig. Den ble riktignok importert fra USA, men lenge før 1980-tallet. Stortinget vedtok økninger i strafferammen i 1964, 1968, 1972, 1981 og 1984, men siden 1990-tallet har det pågått en gradvis snuoperasjon.

I kronikken gis det inntrykk av at reformen ikke gikk langt nok, mens forfatterne tidligere har fremstått som motstandere av å gå den veien. Til gjengjeld viser de til at heroinassistert behandling er et tegn på at det går i riktig retning. Tidligere var de landets mest profilerte motstandere.

Nå har de akseptert vedtaket og satt seg i førersetet for å bygge en modell for heroinforskrivningen og forskningen på den. Dette illustrerer en forbilledlig omstillingsevne, men dette var litt forvirrende.

Arild Knutsen, leder Foreningen for human narkotikapolitikk


Rusreformen er ikke oppskrytt, men misforstått

Legene Helge Waal og Thomas Clausen hevder rusreformen ville endre lite, men overser avgjørende juridiske forhold.

Én av de viktigste konsekvensene av rusreformen er at langt flere brukere ville ha blitt fanget opp av det offentlige. Dette skyldes først og fremst beviskravet i straffesaker.

For å konstatere straffskyld kreves bevis utover rimelig tvil. Men nylig påpekte Riksadvokaten at tvungen rustesting og inngripende ransaking er grunnlovs- og menneskerettsstridig ved lite alvorlige narkotikalovbrudd. Dermed må brukerne nå tilstå, innta stoff åpenlyst eller ha stoff i lommene når politiet påtreffer dem, for at skyld skal kunne bevises.

De som påtreffes etter å ha inntatt stoffet, og har gjenværende stoff hjemme, i bilen eller i undertøyet, går da fri i dag hvis de nekter for bruk. Dette begrenser politiets adgang til å ilegge selv alternative straffereaksjoner, som urinprøvekontrakt eller rådgivning i de kommunale rusenhetene. For disse forutsetter også sikre bevis.

Rusreformen ville ha løst dette problemet ved å senke beviskravet. Det lar seg gjøre når straff ikke er mulig. Politiet ville da ha kunnet pålegge brukerne å møte til rådgivning ved sannsynlighetsovervekt. Dette ville vært mulig så lenge noen fremsto ruspåvirket og ikke ville avkrefte mistanken med spyttprøve.

Mens de fleste mistenkte brukere i dag kan gå fri, ville rusreformen altså ha sørget for at de ble pålagt obligatoriske samtaler og tilbudt videre hjelp. Straff og rulleblad ville da ikke bare erstattes av konstruktive reaksjoner. Men langt flere enn nå ville få en reaksjon overhodet, siden avkriminaliseringen paradoksalt nok hadde gjort forbudet håndhevbart.

Dagfinn Hessen Paust, strafferettsadvokat og fagansvarlig, Tryggere Ruspolitikk


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Narkotikapolitikk
  3. Arkitektur