Kort sagt, fredag 12. november

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Arkitektur og narkotikapolitikk. Her er dagens kortinnlegg!

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kategorisk om Munchmuseet

Aftenpostens lederartikkel mandag 8. november starter med Munchmuseets inneklimaproblemer, men sveiper ogsÄ innom Nasjonalgalleriet. De som kjempet for Nasjonalgalleriets fortsatte museumsliv hadde «mangelfulle kunnskaper om varme-, ventilasjons- og sanitÊrteknikk», skriver Aftenposten.

SĂ„ enkelt er det. De bĂžr unnskyldes for at de var rett og slett uvitende.

Er Aftenposten kjent med Solberg-regjeringens JelĂžya-erklĂŠring som slo fast at den ville bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri? Eller at Sparebankstiftelsen og Nasjonalmuseet fikk i oppdrag av Kulturdepartementet Ă„ utarbeide en mulighetsstudie for bruken av bygningen?

Del 1 av studien redegjÞr for den problemstillingen som Aftenposten er opptatt av. Studien bygger blant annet pÄ uttalelser fra svenske ventilasjonseksperter, de som ble brukt i Stockholm, da deres Nationalmuseum ble pusset opp i 2018.

De sier at der kan det vises kunst i hundre Ă„r til – i en bygning som bygningsteknisk tilsvarende vĂ„rt Nasjonalgalleri. NĂ„r ble Aftenpostens lederskribent en autoritet pĂ„ ventilasjon i gamle museumsbygg?

Det kan virke overbevisende nÄr en lederartikkel utstrÄler selvsikkerhet. Men kanskje bÞr en lederskribent i Aftenposten ikke vÊre for kategorisk. Eller slÄ fast at den man er uenig med, er fÞlelsesladet og mangler kunnskap.

Ulf GrĂžnvold, arkitekturhistoriker


UnĂžyaktig om narkotikapolitikk

Det er vanskelig Ä forstÄ hvor Helge Waal og Thomas Clausen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning vil med sin kronikk 8. november.

Forslaget til rusreform hadde forbedringspotensial. Straffen skulle erstattes med tvungent oppmÞte. Salg og stÞrre beslag skulle straffes som fÞr. Men oppskrytt var den ikke. Solberg-regjeringens modell innebar en avkriminalisering av bruk og besittelse som kunne fungert innenfor eksisterende politiske rammer. Og det ble bevilget 100 millioner til nye rÄdgivningsenheter.

Historien om straffelinjen er ogsÄ unÞyaktig. Den ble riktignok importert fra USA, men lenge fÞr 1980-tallet. Stortinget vedtok Þkninger i strafferammen i 1964, 1968, 1972, 1981 og 1984, men siden 1990-tallet har det pÄgÄtt en gradvis snuoperasjon.

I kronikken gis det inntrykk av at reformen ikke gikk langt nok, mens forfatterne tidligere har fremstÄtt som motstandere av Ä gÄ den veien. Til gjengjeld viser de til at heroinassistert behandling er et tegn pÄ at det gÄr i riktig retning. Tidligere var de landets mest profilerte motstandere.

NÄ har de akseptert vedtaket og satt seg i fÞrersetet for Ä bygge en modell for heroinforskrivningen og forskningen pÄ den. Dette illustrerer en forbilledlig omstillingsevne, men dette var litt forvirrende.

Arild Knutsen, leder Foreningen for human narkotikapolitikk


Rusreformen er ikke oppskrytt, men misforstÄtt

Legene Helge Waal og Thomas Clausen hevder rusreformen ville endre lite, men overser avgjĂžrende juridiske forhold.

Én av de viktigste konsekvensene av rusreformen er at langt flere brukere ville ha blitt fanget opp av det offentlige. Dette skyldes fþrst og fremst beviskravet i straffesaker.

For Ä konstatere straffskyld kreves bevis utover rimelig tvil. Men nylig pÄpekte Riksadvokaten at tvungen rustesting og inngripende ransaking er grunnlovs- og menneskerettsstridig ved lite alvorlige narkotikalovbrudd. Dermed mÄ brukerne nÄ tilstÄ, innta stoff Äpenlyst eller ha stoff i lommene nÄr politiet pÄtreffer dem, for at skyld skal kunne bevises.

De som pÄtreffes etter Ä ha inntatt stoffet, og har gjenvÊrende stoff hjemme, i bilen eller i undertÞyet, gÄr da fri i dag hvis de nekter for bruk. Dette begrenser politiets adgang til Ä ilegge selv alternative straffereaksjoner, som urinprÞvekontrakt eller rÄdgivning i de kommunale rusenhetene. For disse forutsetter ogsÄ sikre bevis.

Rusreformen ville ha lÞst dette problemet ved Ä senke beviskravet. Det lar seg gjÞre nÄr straff ikke er mulig. Politiet ville da ha kunnet pÄlegge brukerne Ä mÞte til rÄdgivning ved sannsynlighetsovervekt. Dette ville vÊrt mulig sÄ lenge noen fremsto ruspÄvirket og ikke ville avkrefte mistanken med spyttprÞve.

Mens de fleste mistenkte brukere i dag kan gÄ fri, ville rusreformen altsÄ ha sÞrget for at de ble pÄlagt obligatoriske samtaler og tilbudt videre hjelp. Straff og rulleblad ville da ikke bare erstattes av konstruktive reaksjoner. Men langt flere enn nÄ ville fÄ en reaksjon overhodet, siden avkriminaliseringen paradoksalt nok hadde gjort forbudet hÄndhevbart.

Dagfinn Hessen Paust, strafferettsadvokat og fagansvarlig, Tryggere Ruspolitikk