Å redde Norges sjel, omdømme og økonomi
Norge må handle nå. For det første må vi øyeblikkelig stanse all leting og kjempe for ikkespredningsavtalen for olje og gass.
20 millioner indere dør på en forferdelig måte, de stekes bokstavelig talt fra innsiden i en hetebølge. Året er 2025. India starter risikabel «geo-engineering» i et desperat forsøk på å redde liv. Økoterrorister myrder karbonkriminelle, og cyberhackere ødelegger olje- og gassinstallasjoner. Utviklingen stanser opp, og millioner av klimaflyktninger rømmer fra konflikt og sult.
Ja, denne grafiske fremstillingen av død grunnet klimaendringer i Kim Stanley Robinsons science fiction-roman «The Ministry for the Future» er sjokkerende.
Men enda mer sjokkerende er det hvor troverdige, sannsynlige og til og med uunngåelige mange av scenariene er i denne vitenskapelig underbygde romanen.
Et skrekkelig eksempel
Intet mindre enn menneskehetens fremtid står på spill når delegatene nå forhandler i Glasgow, på FNs klimakonferanse Cop26.
Flere tiår med global oppvarming, økende havnivå, flere og kraftigere branner og en økende intensitet i oversvømmelser og tørke kan nå ikke unngås, selv om alle utslippene på magisk måte skulle opphøre fra nå av.
Men langt fra å opphøre kan utslippene i stedet nå nye rekorder i 2022. Norges egne utslipp fra brenning av den oljen og gassen vi eksporterer, vil øke i flere år fremover. Hvis Glasgow mislykkes, har vi ansvaret for å ha satt et skrekkelig eksempel.
Velstand bygget på blodpenger
Når vi regner inn oljeeksporten vår, har vi verdens fjerde høyeste utslipp pr. innbygger.
Denne eksporten har ikke bare gjort oss til et av de rikeste landene i verden. Den har også finansiert Oljefondet vårt på 12.000 milliarder kroner, det største i verden.
Med slik enorm velstand og lykke følger et stort ansvar. Særlig når dette er bygd på det som i økende grad vil bli sett på som blodpenger.
Vi kjører elbil, men det kan ikke legges skjul på at rikdommen vår er bygd på fossilt brensel som ødelegger planeten. Hvis ikke vi justerer kursen, hvilket håp er det da for langt mer fattige og mindre skyldige land?
Vi liker å oppfatte oss som fredsmeglere. En rettferdig og vennlig aktør i en verden full av ondsinnede krefter.
Vi reklamerer høyt og tydelig for vårt høye nivå på utviklings- og krisehjelp. Vi arbeidet ivrig for plassen i Sikkerhetsrådet og har stor glede av å dele ut Nobels fredspris. Vi holder oss sågar med identiteten «humanitær stormakt».
Men et omdømme er skjørt ...
Stanse videre leting
Vi har hele tiden latt være å gjøre økonomien vår mindre oljeavhengig. Men dette er nå en nedadgående næringsvei med et lite lyst langtidsperspektiv.
Både Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) lovte å gjøre økonomien mindre avhengig av olje og gass, men leverte ikke. Og nå har statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) lagt opp til fortsatt oljeleting. I uken før Cop26?
Hvis noen har den finansielle kapasiteten, den moralske forpliktelsen og den økonomiske egeninteressen til å ta den globale ledelsen i å stanse videre leting, så er det Norge. Og vi bør gjøre det nå.
Menneskeheten vil tape kampen
Selv med øyeblikkelig stans i all leting vil Norges olje- og gassproduksjon øke frem til 2025 og fortsette til godt inn i 2040-årene. Men for å ha bare en ørliten sjanse til å begrense oss til 1,5 graders oppvarming, må utslippene minke med 45 prosent innen 2030.
Enten kan Norges olje- og gassproduksjon leve i beste velgående, eller verden kan klare å begrense den globale oppvarmingen. Begge ting kan ikke skje samtidig. Til og med Oljefondet – Norges Bank Investment Management (NBIM) – vil presse oljegigantene til å kutte olje- og gassproduksjonen til nær null for å oppfylle klimamålene.
Videre oljeleting i Norge, og den negative effekten det vil ha på andre land og deres valg, betyr at menneskeheten vil tape kampen mot klimaendringene. Er ikke dette uetisk og finansielt uansvarlig?
Det er en sak verden håper oljelobbyen i Norge vil tape.
Med vilje blinde
Klimaendringene kan allerede nå knyttes til fem millioner dødsfall pr. år, og tallet er stadig økende. Og til forskjell fra Golf-statene, med sine autoritære styresett, er vi et demokrati med velinformerte velgere som er fullt klar over klimarisen.
Død og ødeleggelse som skyldes klimaendringer, var et dominerende tema i «klimavalget» vårt. Likevel bruker vi langt mindre på utvikling og på å hanskes med klimaendringene enn det vi tjener på å undergrave begge.
Ved andre skadelige stoffer, som narkotika, sigaretter, alkohol og klasebomber, anerkjenner Norge et felles ansvar hos konsumenter og produsenter. Vi har noen av verdens strengeste restriksjoner på salget av disse.
Men vi er med vilje blinde når det gjelder skadelig fossilt brensel.
Fra humanitær supermakt til klimaparia
Er vi, til tross for rikdommen vår, uvillige til å foreta selv det mest beskjedne offer og endre kurs for våre barns skyld?
I så fall har verden intet håp om å foreta de langt mer økonomisk smertefulle og politisk vanskelige valgene som trengs for å trygge menneskeheten.
Norge vil gå fra humanitær supermakt til klimaparia. Equinor og Oljefondet vil bli gjenstand for internasjonale rettssaker. Vår ensidige økonomi vil falle lenger bak de andre nordiske landene hva angår innovasjon, diversitet og kompleksitet, alt dette som skaper langsiktig velstand.
For å frelse vår sjel, vårt omdømme og vår økonomi må vi handle nå.
For det første må vi øyeblikkelig stanse all leting og kjempe for ikkespredningsavtalen for olje og gass.
For det andre må vi foreta en dramatisk økning av utviklingshjelpen, spesielt til de fattige økonomiene som er mest berørt av klimaendringene.
For det tredje må alt fremtidig utbytte fra Oljefondet brukes fullt og helt på å finansiere det grønne skiftet.
Og for det fjerde må vi reformere Oljefondet, slik at det investerer tungt i de fremvoksende grønne økonomiene.
Sony Kapoor er CEO i Nordic Institute for Finance, Technology and Sustainability (NIFTYS) og bor i Oslo med sin norske familie.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum
