Debatt

Nei, det er ikke blitt vanskeligere å internere personer som er til fare for seg selv eller andre

  • Ragnfrid Kogstad
    Ragnfrid Kogstad
    Professor i psykisk helsearbeid, Høgskolen i Innlandet
Ingen hevder at det finnes enkle løsninger på spørsmålet om grensegangen mellom rettsvern og helsevern, skriver innleggsforfatteren.

Forferdelige hendelser må ikke nulle ut kunnskapen om hva som virker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Politi og psykiatere argumenterer for at endringene i 2017 av psykisk helsevernloven har gjort det vanskeligere å internere folk med psykiske problemer. Dette settes i sammenheng med flere saker der psykiatriske pasienter begår drap og dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Argumentasjonen har flere brister: Lovendringen har ikke gjort det vanskeligere å internere personer som er til fare for seg selv eller andre. Den angår behandlingskriteriet, ikke farekriteriet.

Økningen i dommer til psykisk helsevern kan mest sannsynlig ses i sammenheng med endringene i 2016. Der ble hjemmelen for dom til tvungent psykisk helsevern utvidet.

Når lovendringen i 2017 brukes som forklaring på antatt flere forbrytelser begått av psykiatriske pasienter, kan dette også leses som en støtte til dem som tradisjonelt har stått for tvang og medisinering.

Disse har fått sin posisjon truet ved at FN gjennom diskrimineringskonvensjonen krever at all helsehjelp skal baseres på et fritt og informert samtykke.

Fortellingen om medisinenes nødvendighet

Innen en tradisjonell medisinsk modell skal psykiske problemer medisineres, særlig psykoser. Og er medisinene nødvendige, blir tvangen nødvendig. Denne fortellingen har gjennomslagskraft, tross kunnskapen fra Soteria-husene og Åpen dialog-praksisene rundt om i verden.

Harrows og Jobes langtidsstudier har vist at umedisinerte pasienter med psykose hadde seks ganger større sjanse for å komme seg enn medisinerte, uavhengig av psykosens alvorlighet.

Fortellingen om medisinenes nødvendighet svekker viljen til å gi tjenester i tråd med FNs psykososiale paradigme. Dette ble påpekt av FNs helserapportør psykiateren Dainius Pûras, som viste til det medisinske paradigmets svake evidens.

Ifølge dette paradigmet vil folk som går på antipsykotika, være ‘stabiliserte’ og ikke farlige. Men mye internasjonal dokumentasjon viser tvert imot at antipsykotiske medisiner kan gjøre folk farlige, både for seg selv og andre.

Bedre måter å bruke ressursene på?

Å argumentere for utvidede tvangshjemler er også paradoksalt i lys av at vi i Norge ligger på tvangstoppen.

Går vi glipp av bedre måter å bruke ressursene på? Når det loves økte ressurser til psykisk helsevern, er det avgjørende at disse ressursene brukes på tiltak som virker.

Jo dypere vi graver i dette feltet, jo flere spørsmål dukker opp. For den videre diskusjonen bør vi nå ta utgangspunkt i bred internasjonal forskning som vist til ovenfor. Vi bør også ta utgangspunkt i FNs tilrådinger om at medisinsk behandling skal baseres på et fritt og informert samtykke (CRPD, art. 12), samtidig som lover om farlighet som grunnlag for frihetsberøvelse skal anvendes likt for alle (CRPD art. 14).

Ingen hevder at det finnes enkle løsninger på spørsmålet om grensegangen mellom rettsvern og helsevern. Men vi må passe på at de siste ukers forferdelige hendelser ikke fører til at vi nuller ut den brede kunnskapsbasen om hva som virker, og det rettsvernet det er oppnådd internasjonal konsensus om, også for pasienter i psykisk helsevern.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Tvangsbehandling