Varslere som ikke finnes | Andreas C. Halse
Utdanningsetaten i Oslo er i ferd med å skrive seg inn i historien om maktpersoner som ikke ser, hører, gjenkjenner eller husker varsler, skriver Andreas C. Halse.
At mennesker med makt er villig til å bli særdeles kreative når det kommer til å gjemme seg fra varsler, er dessverre i ferd med å bli regelen snarere enn unntaket.
Hele #metoo er preget av partier, ledelse og maktpersoner som ikke ser, hører, gjenkjenner eller husker varsler.
Samtidig blir definisjonen på et varsel stadig smalere. Det kan se ut som bekymringsmeldinger ikke tas på alvor før de kommer inn på ledelsens kontor med røde, blinkende varsellys og hele skandaleavdelingen til VG på slep.
«Ingen varsler»
Utdanningsetaten i Oslo er i ferd med å skrive seg inn i denne historien for alvor. I lys av historien til lektor Malkenes og hans varsling om forholdene i Oslo-skolen på Dagsnytt Atten har det oppstått en grunnleggende debatt knyttet til ytringsfriheten til ansatte i skolen.
LES OGSÅ: Jeg håper elever styrer unna mye av debatten i Ulsrud-saken | Trine Eilertsen
Etaten har hele tiden insistert på at dette ikke er noe problem og nektet å forholde seg til de etter hvert mange stemmene som tar opp problemet.
En som illustrerer etatens holdning, er assisterende direktør, Dag Hovdhaugen, i Utdanningsetaten. I en debatt mot undertegnede 27. april, om forholdene i Oslo-skolen, uttalte han at «det er ingen som benytter seg av de kanalene man har til å varsle».
I tillegg mente han det var merkelig at ingen varslet hvis det var et problem med ytringsfrihet og viste blant annet til etatens egen medarbeiderundersøkelse.
Alvorlig
Å måle ytringsfrihet basert på formelle varslinger er riktignok i seg selv et elendig redskap for alle som faktisk ønsker å finne ut av hvordan det forholder seg. Når det dessuten viser seg at beskrivelsen heller ikke stemmer med virkeligheten, blir det imidlertid enda mer alvorlig.
Etter seansen har jeg fått mange tilbakemeldinger fra lærere og andre ansatte i Oslo-skolen. Mange bekrefter inntrykket av at folk er redde for å ytre seg. Flere har sagt at de av frykt for represalier ikke engang tør å «like» kritikk mot ledelsen i Oslo-skolen på Facebook.
Man skulle kanskje tro at et vedvarende og tilbakevendende fokus på dette, blant annet gjennom en rekke historier i mediene og undersøkelser, kunne bli sett på som varsler. Eller i det minste utløst en vilje til å undersøke saken nærmere. Men slik gjøres det altså ikke i skoleverket i Oslo. Man velger heller å insistere på at varslerne ikke finnes.
Det mest alvorlige er imidlertid at flere sier at de vet om at det er kommet varsler, også gjennom formelle kanaler, som går konkret på ytringsfrihet i Oslo-skolen.
Jeg sitter selv på kopi av et varsel som blant annet tar opp problemer knyttet til at krav om lojalitet trumfer ansattes ytringsfrihet og som nevner represalier mot ansatte som er uenige i ledelsens linje. Dette er sendt inn som et svar på en henvendelse fra etaten selv.
Når det gjelder medarbeiderundersøkelsen etaten stadig viser til, skal det godt gjøres å bruke den som instrument for varsling. Den stiller hverken spørsmål om ytringsfrihet eller kritikkverdige forhold.
Ignorert, gjemt bort eller glemt
Når vi vet at faktiske varslinger er blitt ignorert, gjemt bort eller glemt, oppstår det mange spørsmål. Det gir grunn til å spørre seg om hva som skjer med lignende varslinger, hvor mange varsler dette gjelder og om det i det hele tatt finnes et system for å håndtere varslinger i dag?
Det kan i hvert fall se ut som det er et særdeles trangt nåløye man må gjennom for å bli tatt på alvor i egen organisasjon. Og det kan se ut som man møter en i ledelse i Oslo-skolen som er villig til å strekke seg særs langt for å slippe å definere noe som et varsel i det hele tatt.
Når man samtidig velger å se bort fra faktiske og formelle varsler og så feilinformerer om det i offentligheten, er det alvorlig. Når vi legger til at ledelsens anbefalte metode for varsling, medarbeiderundersøkelsen, faktisk ikke gir rom for varsler, begynner vi å nærme oss en parodi.
En ukultur
Er det én ting #metoo bør ha lært oss, så er det at det er altfor lett å overse, ignorere og glemme varsler. En slik ukultur gjør situasjonen uholdbar for dem som har noe å melde om.
Skoleverket burde strengt tatt være motsatt. Fremfor å pådra seg kink i nakken fra anstrengelsene det innebærer å hele tiden se en annen vei, burde man aktivt ønske å lete frem ukultur i egen organisasjon. Kanskje man til og med kunne lært et og annet. Uansett bør ytringsfrihet finne sted. Også i skoleverket.
