Det må være lov å spørre, Støre | Michael Tetzschner
Når vi har klart å samle tre regjeringspartier, bør man kunne forvente en tydelig innvandringspolitikk fra Ap.
I Aftenposten 31. juli gir Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et svar på min kronikk 27. juli. Han skriver at jeg langer ut mot Ap istedenfor å presentere norske svar på migrasjonsspørsmål. Men det er ikke urimelig å spørre hva Ap vil.
Kronikken min handlet om de endringer som finner sted i migrasjonspolitikken, og om hvordan tradisjonelle styringspartier i Europa, herunder sosialdemokratiske, legger om kursen i restriktiv retning.
Mange som kunne ønske seg en mer liberal og solidarisk innvandringspolitikk, har måttet innse at en slik politikk er et uegnet virkemiddel for humanitære formål. I et større bilde ser man at migrasjonen motvirker utvikling i stadig mer folkerike stater i Afrika.
Like viktig som diskusjonen om virkemidler for å løse problemer i andre verdensdeler, er en økende forståelse for at vanlige borgere i vestlige, demokratiske samfunn ikke er villige til å betale prisen for uproporsjonal migrasjon, uansett årsak. Prisen kan være redusert trygghet, å måtte gi slipp på liberale verdier og svekket samhold. Dette er den europeiske diskusjonen.
Uenighetene bagatelliseres
Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle kritiserte 19. juli Aps innvandringspolitikk. Støres svar gjorde at jeg fant det naturlig å etterspørre flere avklaringer fra vårt største opposisjonsparti, utover forsikringer om at «verdikompasset ligger fast».
Som Stanghelle er inne på, knytter det seg usikkerhet til hva Aps politikk vil være fremover. Lederen for Aps migrasjonsutvalg, Masud Gharahkhani, har slått an nye toner, som ble bagatellisert av Støre.
10.000 syrere
Samtidig vet vi hva Ap har prioritert de siste årene. På landsmøtet i 2015, på et tidspunkt hvor hjelpeapparatet var på bristepunktet og Norge var av de landene i Europa som relativt sett tok imot flest, gjorde Støre flyktningpolitikken til et tema for partipolitiske overbud.
10.000 syrere ble lovet innreise til Norge innen utgangen av 2016, uten at det eksisterte et ønske om å skaffe seg kunnskap om hva dette kunne føre til av konsekvenser for økonomi eller sikkerhet, eller hva det endelige antallet ville bli etter senere familieinnvandring.
Ap har også distansert seg fra partiets tidligere justisminister Grete Faremo og lagt større vekt på å være en motvekt, ikke bare til Fremskrittspartiet, men til Regjeringens mer konsekvensorienterte tilnærming i mange saker. Ap har blant annet brukt sin innflytelse til å gjøre om på konkrete forvaltningsavgjørelser knyttet til endelige og lovlig fattede pålegg om utreise. Dette er et betydelig linjeskifte.
Hva med Ap selv?
Støre gjør et poeng av at det også kan være sprikende standpunkter mellom regjeringspartiene, og at det er talende at jeg i min kronikk ikke går inn på uenighetene her. Til dette kan jeg si at vi har én regjering, som fører en helhetlig linje på Norges vegne, selv om partiene i utgangspunktet kan ha ulike syn.
Når man har klart å få en konsistent regjeringspolitikk basert på tre ulike partier, er det neppe mye forlangt å få det største opposisjonspartiet til å redegjøre for sin politikk.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
