Debatt

Kort sagt, torsdag 16. juni

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Innvandrerlitteratur. Kommunesammenslåing. Restaurantbarn. Ukraina. Barnevern og psykiatri. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tips til norsklærere

Innvandrerlitteraturen mangler vinnerhistoriene, skriver historielærer og norsklektor Sjur Aaserud i et kortinnlegg i Aftenposten mandag 13. juni.

Han savner innvandrerlitteratur om innvandrere som lykkes. Jeg gjorde det samme, og for noen år siden skrev jeg boken «Vilje til å lykkes». Jeg intervjuet 24 jenter og gutter fra over 20 land, som i dag bor i Norge. Det var inspirerende å snakke med dem. Mange av dem er forbilder for andre unge mennesker. Fellesnevneren er at de gjør det svært bra, har høy sosial mobilitet og tar langt mer utdanning enn sine foreldre.

«Vilje til å lykkes» presenterer positive historier om unge med innvandrerbakgrunn i Norge. Så får jeg håpe at noen andre tar ballen og skriver innvandrerlitteratur med lykkelig slutt.

Mathilde Fasting, idéhistoriker, Civita, og siv-øk NHH, dr.rer.pol.


Folkestyre handler om å lytte

Regjeringen har besluttet at innbyggerne i Søgne og Songdalen skal få si sin mening om de vil ha tilbake kommunene sine. Aftenposten hevder 8. juni på lederplass at det bare er en seier for Senterpartiet. Det er en snever forståelse av demokratiet vårt.

Seieren tilhører folkestyret. Et flertall av innbyggerne har i flere runder gitt uttrykk for at de vil ha Søgne og Songdalen som selvstendige kommuner. Nå får de muligheten til å si sin mening.

I 2017 vedtok Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre å bruke tvang for å sammenslå Kristiansand, Søgne og Songdalen. Uten faglig forankring og ved å overkjøre de som bor der.

Tankegangen bak den forrige regjeringens sammenslåingsiver viser en blind tro på stordrift. Vi i Senterpartiet tror på nærhet. Vi mener at store systemer kan gjøre mennesker små. Nærhet legger grunnlaget for sterke fellesskap med gode tjenester.

For å bygge sterke fellesskap må vi lytte til folk. Derfor er regjeringens vedtak en seier for folkestyret.

Trygve Slagsvold Vedum, partileder i Senterpartiet


Hva skjer med «Foodora-barna»?

Mange lesere hadde nok empati for Jessie Kong og restaurantbarnas historie i Aftenposten 2. juni. Men vi må ikke glemme å uttrykke takknemlighet til Norge. Vi må ikke ignorere realiteten. Jeg er en heldig alenemor med innvandrerbakgrunn. Det er takket være den norske velferdsstaten.

Vi skal fortsette å ha kebabsjappen og kinesisk takeaway de neste årene. Det er rett og slett en god business. Og så lenge det er behov for mat- og servicebransjen, så vil det fortsette. Jeg kjenner flere norske familier som også sliter med økonomiske problemer og barnepass, og som jobber i fabrikker, posten, butikken. Det er økonomiske kontraster i alle land, men Norge beskytter sin middelklasse bedre enn de fleste andre land i verden.

Jessie Kong og mange andre innvandrerbarn har gått en ny karrierevei utenom restaurantbransjen, men mange somaliske, arabiske og tyrkiske barn er ikke like heldige, noe statistikken også viser. Både samfunnsledere og politikere bør bekymre seg for dette. De må beskytte norske velferdsordninger. Vi kan gjette oss frem til hva som skjer med «restaurantbarna», men hva skjer med «Foodora-barna» i fremtiden?

Pelin Balolu, leder i Atatürks tankeforening i Norge


En farlig ensidighet

Sosiolog Johan Galtung har en gang sagt at nordmenn har en tendens til å se alle internasjonale konflikter som en motsetning mellom det gode og det onde. Så snart en av partene blir oppfattet å representere det onde, vil all informasjon bli valgt ut for å bekrefte en slik oppfatning. I dagens debatt om Ukraina er det russerne som bli fremstilt som de onde, i motsetning til deres status under den andre verdenskrigen.

La oss gå tilbake til utgangspunktet for konflikten. Russerne krevde den gang at den nærstående atommakten Ukraina måtte gi visse konsesjoner til russernes sikkerhetsbehov, deriblant løfter om ikke å søke om medlemskap i Nato. Ukrainerne svarte at dagens amerikanske myndigheter ikke hadde planer om å angripe russisk territorium. Russerne ville ikke nøye seg med slike forsikringer. De kunne vise til at de i historisk tid hadde vært utsatt for ikke mindre enn sju uprovoserte angrep, fra mongolene i middelalderen til tyskerne i nyere tid.

Med en slik historisk bakgrunn blir det forståelig at russerne ville ha noe mer å forholde seg til enn tidsbegrensede forsikringer fra amerikanere og andre om at disse ikke hadde krigerske planer for russiske kjerneområder.

Talsmenn for Nato blandet seg inn i disse forhandlingene. De hevdet som et udiskutabelt prinsipp at suverene stater måtte ha en rett til å inngå de avtaler med andre land som de måtte ønske. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg var ufravikelig i å forfekte dette prinsippet, uten at han gjorde rede for hvordan forholdet mellom stater var blitt praktisert i tidligere tider. Det kunne her være nok å vise til USAs forhold til Fidel Castros Cuba i 1962.

En klok mann som Kåre Willoch har sagt at det umulig kan være i Vestens interesse å drive Russland i armene på Kina. Det spørs om det ikke er det vi nå gjør.

Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi


Bedre helsehjelp til barnevernsbarn krever også rettslige grep

Barneminister Kjersti Toppe (Sp) og helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) fastslår i Aftenposten 8. juni at det må tas øyeblikkelige grep overfor barnevernet og psykisk helsevern. Det er overmodent, men A-magasinets avslørende reportasjeserie om barn i barnevernet med psykiske vansker som flyttes fra institusjon til institusjon, med forverring som resultat, har satt fart i saken.

Fagmyndigheter har uttalt at mange av barna ikke skulle ha vært under barnevernets omsorg, men fått hjelp i psykisk helsevern. Statsrådene deler synspunktet.

Tre kyndige psykologer, Andrea Melø, Heidi W. Djup og Bente Nilsen problematiserte riktignok i en kronikk i Aftenposten 28. mai hvorvidt plassering i psykisk helsevern alltid er den beste løsningen. Uansett vil det være mange barn i barnevernet som trenger hjelp i psykisk helsevern.

En undersøkelse fra 2015 viste at 76 prosent av barn i barnevernsinstitusjoner hadde ulike former for sammensatte psykiske vansker. Det er en fallitterklæring at temaet fortsatt er dagsaktuelt.

Helseministerens lover flere sengeplasser i psykisk helsevern. Jeg vil i tillegg gjenopplive en rettslig reform som aldri ble fulgt opp.

Et utvalg som utredet bedre samordning av hjelpetjenester for utsatte barn og unge (NOU 2009:22), foreslo i 2009 at fylkesnemndene for barnevern får kompetanse til å plassere barn i institusjoner i psykisk helsevern.

I dag plasserer fylkesnemndene barn med såkalte alvorlige atferdsvansker i barnevernsinstitusjoner. Men, som påvist, er ikke disse institusjonene kvalifisert når «atferdsvanskene» i hovedsak handler om psykiske utfordringer. Om et tvangsvedtak i fylkesnemnda også kan åpne for plassering i psykisk helsevern, vil mange av dagens helseskadelige flyttinger unngås. Det vil også kunne overstyre de «evige» samarbeidsproblemene og forplikte helseforetakene.

Reformen krever noen justeringer i barnevernloven og i lov om psykisk helsevern. Det er videre en forutsetning at fylkesnemndene i disse saker også sammensettes med et fagkyndig medlem med barne- og ungdomspsykiatrisk kompetanse. Men uten politisk vilje går det ikke.

Geir Kjell Andersland, fagforfatter og jurist, tidligere fylkesnemndleder og regiondirektør i Bufetat

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Innvandring
  3. Kommunesammenslåing
  4. Psykiatri