Ingen grunn til å problematisere solidaritet med Ukraina
Det er først og fremst okkupasjonsmakten som tjener på at dette mistenkeliggjøres.
Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet holdt mandag pressekonferanse om Ukraina-situasjonen. Og budskapet var ikke til å ta feil av:
Norges kapasitet til å ta imot flyktninger skaleres kraftig opp. Norge er klare til å ta imot ukrainske flyktninger.
Samtidig er det i ferd med å etablere seg et narrativ i sosiale medier som problematiserer denne solidariteten. Det antydes at Vesten og Norge er dobbeltmoralske som ikke har gjort den samme innsatsen for flyktninger fra andre konflikter.
Så enkelt er det imidlertid ikke.
Ikke selektivt, men rasjonelt
Før det trekkes konklusjoner om selektiv solidaritet, er det verdt å minne om noen grunnleggende forhold:
1. For det første kan ingen analyser av flyktningsituasjonen i Ukraina se bort fra geografien. Ukraina befinner seg i vårt eget nærområde. Det legger et ekstra press på oss for å håndtere en stor og plutselig strøm av flyktninger.
2. For det andre har vi tatt imot mange før.
En mulig sammenligning med krigen i Ukraina er borgerkrigen i Syria. Selv om Syria har større avstand til Norge, har Norge tatt del i en vesentlig internasjonal dugnad for å ta imot syriske flyktninger. Fra 2010 til 2022 har antall syrere i Norge økt fra en liten gruppe på knappe 1000 personer til nesten 40.000.
3. For det tredje trenger vi et annet system for permanente og langvarige kriser enn ved akutte konflikter.
I praksis har norsk flyktningpolitikk dreid seg i retning av å ta imot kvoteflyktninger gjennom FN-systemet de siste årene. Stortinget behandler her størrelsen på kvoten, og Norge kan prioritere hvilke flyktninger som hentes fra flyktningleirer i land som Libanon og Etiopia.
4. Å prioritere kvoteflyktninger gir også forutsigbarhet til norske integreringsmyndigheter og kommuner. Det sikrer langsiktighet i både innvandringspolitikken og integreringsarbeidet. Dette gjør det mulig å sikre høy bosettingsvilje og en solidarisk flyktningpolitikk over tid.
Krig i vår egen bakgård
I Norge i dag bor det mer enn 240.000 mennesker med flyktningbakgrunn. Det er ikke dårlig for et lite land med litt over fem millioner innbyggere.
En slik tilnærming gjør det også mulig å stille opp på kort varsel når en krise treffer i vårt eget nærområde. Det norske samfunnet tåler fint å ta imot mange mennesker når situasjonen krever det av oss. Men det er svært tvilsomt at samfunnet ville hatt den samme kapasiteten og viljen til å hjelpe dersom toppårene hadde vært normalsituasjonen for innvandring til Norge.
Det er forståelig at engasjerte mennesker sammenligner situasjonen i Ukraina med konflikter som ligger sitt eget hjerte nær. Samtidig er det ikke rimelig å kreve at vi skal være tilsvarende engasjert i all verdens urettferdighet. Vi er dessuten neppe alene om å bry oss litt ekstra når krigen skjer i vår egen bakgård. Det er først og fremst okkupasjonsmakten som tjener på at dette mistenkeliggjøres.
