Tenk om forskningen var dominert av dem som stemmer Høyre, KrF og Frp. Man ville fått en annen debatt.

  • Torkel Brekke
    Torkel Brekke
    Professor, Oslo Met og Civita
Det som er pussig, er at forskere som identifiserer seg med venstresiden, ikke har fantasi til å forestille seg at situasjonen var snudd på hodet, skriver Torkel Brekke.

Konservative og liberalister faller kanskje utenfor våre begreper om ønsket mangfold?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lege og førsteamanuensis Tormod Rogne tar opp spørsmålet om hvorfor forskere stort sett stemmer til venstre (Aftenposten 7. mai). Han bruker sitt eget felt, folkehelse, som eksempel. Rogne er enig i at forskeres politiske ståsted kan påvirke forskningen, men understreker at pilen kan peke begge veier. Forskningsfunn kan også gjøre at forskere blir mer røde politisk, skriver han.

Rogne har utvilsomt et poeng i at forklaringen sikkert er sammensatt. Og det er bra at han tar opp et tema som mange andre avfeier.

(Det må sies at undersøkelsene vi har over partipreferanser hos forskere, inneholder usikkerhet fordi en del av de som spørres, ikke svarer. Det er teoretisk mulig at alle de som ikke svarer, stemmer Høyre og Frp.)

Frp-ere inn i forskningen

Rogne plukker opp min påstand fra 2013 om at det kan være et demokratisk problem dersom nesten alle forskere stemmer rødt. Det er viktigere å få flere Frp-ere inn i forskningen enn flere kvinner, skrev jeg.

Men hvis man fikk Frp-ere inn i folkehelseforskning, ville de endret seg som resultat av forskningsfunnene i fagfeltet og begynt å stemme røde partier, mener Rogne.

Jeg tror det er feil. Men det ville være interessant å finne ut mer om dette.

Inntil videre tror jeg det er andre årsaker til at det ikke finnes Frp-ere ved universitetene. Og jeg mener fortsatt at det er en problemstilling som bør tas på alvor.

Kulturene reproduserer seg selv

Rogne foreslår altså en forklaring hvor forskningsresultatene dytter forskerne i retning av røde partier og i retning av politiske løsninger med vekt på offentlig inngripen, som sukkeravgifter.

Her blir jeg skeptisk. Forskningsfunn oppstår i store institusjoner med kulturer nedfelt i institutter og fagfellesskap. Kulturene reproduserer seg selv, i hvert fall i noen grad.

Det er uunngåelig at studenter og stipendiater (og etablerte forskere for den saks skyld) påvirkes av institusjonene i valg av problemstillinger og perspektiver på fag.

Hvis situasjonen var snudd på hodet

Det som er pussig, er at forskere som identifiserer seg med venstresiden, ikke har fantasi til å forestille seg at situasjonen var snudd på hodet.

Tenk om samfunnsvitenskapene og humaniora (og gjerne folkehelseforskning) var helt dominert av forskere som stemte Høyre, KrF og Frp. Da tror jeg man ville fått en annen debatt.

Den ville sannsynligvis dreiet rundt begreper som representasjon, mangfold og legitimitet.

Man ville hørt at det er viktig at også unge mennesker på venstresiden føler seg representert i forskningen, at de kan forestille seg selv bak kateteret i forelesningssalen.

Vi ville hørt at folk flest bør føle seg representert, slik at forskningen beholder sin legitimitet, også innen kontroversielle temaer som for eksempel innvandring og klima.

Man ville hørt at vi trenger mangfold, ikke bare langs dimensjoner som kjønn og etnisitet, men også med hensyn på verdensbilder og politisk ståsted.

Men konservative og liberalister faller kanskje utenfor våre begreper om ønsket mangfold?