Nei, vi har ikke snakket nok om Anders Behring Breivik. Vi har nesten ikke snakket om ham i det hele tatt. | Anki Gerhardsen

Smerte. Sorg. Samhold. Er det fortsatt alt vi har å si om 22. juli?

Norge er et merkelig land. Vi er svært opptatt av hva som kan forårsake terror i England, i Sverige, i Frankrike, i Tyskland, ja til og med Afghanistan grubler vi littegranne over.

Vi snakker om IS, om utenforskap, om relasjoner, og religionens påvirkning. Men vår egen terrorist, en av de mest brutale Europa har sett i nyere tid:

Han skal vi av en eller annen forunderlig grunn tie i hjel.

Nå går NRK i gang med å lage en dramaserie om vår store tragedie, men dramasjef Ivar Køhn kan forsikre alle om at dette skal bli en serie om oss, om menneskers styrke, om ringvirkninger av terror – ikke om gjerningsmannen.

Regissør Sara Johnsen, som sammen med Pål Slettaune skal lage denne serien for oss, følger opp med følgende uttalelse: Han har ikke en naturlig plass i vår serie, og han fortjener heller ikke en plass.

Tygg på den formuleringen!

Den fanger nemlig temmelig presist den holdningen som preger store deler av det offentlige ordskiftet omkring terroren vår. Her er det ikke samfunnsoppdrag, plikt til å opplyse befolkningen, plikt til å sette alvorlige problemstillinger under debatt som former medienes valg.

Samtalen om den store, forferdelige tragedien har ramlet ned til å bli et spørsmål om belønning. Breivik skal ikke omtales fordi han ikke fortjener omtale. Men akkurat når bestemte vi oss for at mediedekning, analyse og refleksjon er noe man skal gjøre seg til fortjent til?

Er det totale fraværet av kulturkritikk, nasjonal selvransakelse, diskusjon om hvordan etnisk norsk utenforskap blir til, egentlig bare et tafatt forsøk på å sanksjonere en narsissistisk gjerningsmann? I så fall er vi på ville veier.

Fastkjørt i en velment berøringsvegring

Forfatter Aage Borchgrewink, som har gjort et godt og sjeldent forsøk på å rette søkelyset nettopp mot årsakene til Anders Behring Breiviks voldsomme aggresjon, sier til NRK at vi snart må våge oss inn i mørket. Han poengterer at det er noe et modent samfunn er nødt til å gjøre – selv om det er vondt.

Det har Borchgrewink evig rett i, men i Norge greier vi ennå ikke å skille den private sorgen, empatien og den dype medfølelsen vi alle føler fra samfunnets ansvar for å prøve å forstå. Vi har kjørt oss fast i en velment berøringsvegring, og det er ingen synlige tegn til endring.

I norske ungdomsskoler går det elever som var barn da 22. juli fant sted. De husker det kanskje bare som en voldsom hendelse. De kan navnet på gjerningsmannen, de har sett bilder av de store ødeleggelsene og de rørende rosetogene, men det er også alt.

Tragedien er ikke en del av læreplanen. Pensum diskuterer ikke hendelsen.

Ungdommer som bor i Oslo-området drar kanskje på besøk til 22. julisenteret. For resten av landets oppvoksende generasjon er det tilfeldigheter og lærerens egeninteresse som styrer kunnskapsinnhentingen.

Mediene har bestemt seg for å tie gjerningsmannen i hjel, og nå skal altså NRK bruke av fellesskapets ressurser for å lage en dramaserie som også skal holde mannen, selve årsaken til at det i det hele tatt skal lages en serie, helt ute av syne.

Hva hvis det smeller igjen?

Hvorfor mener NRK at vi trenger denne dramaserien? Hva er det NRK vil fortelle oss som vi ikke allerede har snakket mye og inngående om?

Anders Behring Breivik er ikke elefanten i rommet. Anders Behring Breivik og hans relasjon til det norske samfunnet er selve kjernen. Og kjernen er snart det eneste vi ikke har snakket om.

Slik kan et land oppføre seg hvis det er sikker på at det har produsert sin første og eneste terrorist. Men hva skal vi snakke om hvis det smeller igjen?