Debatt

Keisersnitt - tanker fra en «bedreviter» og mamma | Kari Løvendahl Mogstad

  • Kari Løvendahl Mogstad
Det er flott at det finnes alternativer til en vaginal fødsel, og at man får mulighet til å ta keisersnitt av ulike årsaker. Men man må ikke komme dit og tro at et keisersnitt er et easy-peasy alternativ til vanlig fødsel, skriver Kari Løvendahl Mogstad.

Med respekt å melde: Du er faktisk ikke ekspert på hva det innebærer å føde et barn kontra det å ta keisersnitt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fra redaksjonen: Dette debattinnlegget ble først publisert i 2015. Etter at Marianne Jemtegård stod frem i A-magasinet i juli 2018, fikk det nytt liv.


I likhet med svært mange har jeg også fått med meg innlegget til Silje Rainer-Atterbrand. Hun beskriver det hun opplevde som kvinnefiendtlighet da hun bestemte seg for å føde barnet sitt med keisersnitt i stedet for å gjennomgå en vaginal fødsel.

Jeg kjenner et behov for å svare på dette innlegget, både som lege, med ansvar for å følge mange gravide mot fødsel årlig, og som privatperson som selv har født seks barn.

Drøye ord og påstander

Det er egentlig vanskelig å imøtegå et innlegg som dette. Det er egentlig ganske uangripelig, slik det gjerne er med sterkt følelsesladede temaer og ytringer. Det er i tillegg personlige opplevelser og erfaringer, som man i utgangspunktet verken kan sette seg som dommer over, eller bestemme at er «feil».

Kari Løvendahl Mogstad er lege og seksbarnsmor.

Rainer-Atterbrand kritiserer både jordmødre og annet helsepersonell for å være både bedrevitere, kvinnefiendtlige og å drive med former for «tyranni» i jobben sin med å følge gravide mot en fødsel. Dette er ganske drøye ord og påstander. En retorikk som dessverre har fått grobunn innen en del av debattene som angår temaer relatert til kvinner, fødsel og amming.

Hun forteller om hvordan hun opplevde å bli sett ned på og «tyrannisert» da hun angivelig tidlig i svangerskapet flagget at hun verken ønsket å føde på naturlig måte, eller å amme barnet sitt.

Må ta bekymringer på alvor

Det er lett å skjønne at man kan kjenne seg både maktesløs, og å bli sint og lei seg når man møter på en flokk med helsearbeidere som gir råd og veiledning som sees på som press. Jeg kjenner på dette ganske ofte på legekontoret, enten det gjelder en gravid, eller andre slags pasienter, der jeg ønsker å gi råd og hvor jeg kjenner på at pasienten min ikke hadde sett for seg akkurat denne typen hjelp eller behandling. Det er diskrepans mellom min og pasientens forestillinger, og vi lever i ulike verdener i forhold til hva vi mener er best for hun eller han.

Det er alltid viktig å ta personens bekymringer på alvor, dette er faktisk en forutsetning for å ha en god kommunikasjon med pasienten. Vi leger eller jordmødre kan ha vår faglige bakgrunn og våre tanker og erfaringer med hva vi mener er riktig for en gravid, men det hjelper ikke dersom den gravide ikke vil høre, eller vi ikke klarer å få henne til å oppleve at vi hører på henne og hennes tanker og bekymringer.

Les også

Les innlegget til Marianne Jemtegård: Kvinner føler seg regelrett mobbet under svangerskapet og i barselperioden. Av andre kvinner! Hva er det vi driver med?

Du er ikke ekspert

Men det blir en ekstra utfordring å nå frem med våre faglige råd og begrunnelser for dem dersom gravide som Rainer-Atterbrand har den holdningen at hun er den eneste som er ekspert på din kropp og hvilke behov hun har i svangerskapet.

Ja, en kvinne ER ekspert på kroppen sin, hvis man ser det slik. Men med respekt å melde, Rainer-Atterbrand; du er faktisk ikke ekspert på hva det innebærer å føde et barn kontra å ta keisersnitt, du er ei heller ekspert på hvordan kropp og psyke reagerer og fungerer under et svangerskap. Det er nå slik at fagfolk etter en lang utdanning og mye erfaring på baken er ment å kunne bistå med sin ekspertise, som ikke skal sees på som noen trussel mot egen kjennskap til kroppen sin.

Å klare å kombinere denne «ekspert»-tematikken på en ydmyk måte, fra begge parter, er en av suksessfaktorene for å gi flest mulig kvinner en god opplevelse av svangerskap og fødsel.

Les også

Tidlig hjemreise etter fødsel betyr at noen risikobarn ikke fanges opp i tide

Flere vil ha keisersnitt

Det er flott at det finnes alternativer til en vaginal fødsel, og at man får mulighet til å ta keisersnitt av ulike årsaker. Men man må ikke komme dit og tro at et keisersnitt er et easy-peasy alternativ til vanlig fødsel.

I Norge har forekomsten av keisersnitt økt kraftig de siste par tiårene, som mange steder ellers i verden. Knapt 17 prosent blir født ved keisersnitt i dag. For sykehusene er det gode penger i et keisersnitt, så det er ikke derfor man prøver å holde igjen. Det er av medisinske årsaker at man forsøker å informere kvinnen om at dersom hun er i stand til å føde vanlig og det ligger til rette for det, så er det å anbefale, både for henne og for barnet. Det er mange fysiske prosesser som blir stimulert under en vanlig fødsel, både mor og barn kommer seg generelt raskere etter det enn etter et keisersnitt.

Keisersnitt er et kirurgisk inngrep, med den risikoen for komplikasjoner det innebærer. Det er da etter min mening et tankekors at mange unge kvinner tilsynelatende tror at dette er noe man bare kan velge og ønske seg, som en måte å få ut barnet sitt på.

Les også

Kommentator Helene Skjeggestad: Ammepoliti, gravidpoliti og nå også fødepoliti. Nå må norske mammaer ta seg en pause.

Smerte noe vi skal være redde for

Vi må vel egentlig gå dypere for å filosofere litt hvorfor vi har kommet dit at det er et slikt økende ønske om å føde ved keisersnitt. Det kan virke som det er en del av en samfunnsutvikling, der vi fjerner oss stadig mer fra det «naturlige». Det er en utvikling av at smerter er noe vi skal være redde for, og fjerne for enhver pris, i alle sammenhenger. Vi er vante til quick-fix-løsninger, og vi har fått et mer distansert forhold til kroppen vår. Ironisk nok, fordi det knapt nok har vært mer eksponering av pupper og lår enn nå, mens de naturlige funksjonene ved kroppen vår er noe vi ser på som stadig mer skremmende og fjernt fra oss selv. En trist og skremmende utvikling, syns jeg.

Men det er ikke bare de vordende mødrenes feil. Vi har også fått et samfunn og et sykehusvesen hvor effektiviseringen og samlebåndsmentaliteten har gått veldig langt, og det er stadig mindre tid til sårbare grupper, også til de gravide som skal føde. Det er stadig flere både helsearbeidere og kvinner som merker tidspresset på fødeavdelingene, der fødslene helst skal gå kjapt, og kanskje er det for lite tid til å drive «smertelindring» ved simpelthen som jordmor bare å ha tid hos den fødende.

Jeg tror også det er viktig å trygge de gravide i å bli fortrolige med sin egen kropp, med alt som skjer av forandringer med kropp og psyke, og å prøve å frigjøre dem fra et kroppstyranni som de kjenner på konstant, også i fødesengen.

Les også

Redd Barna med kritikk: – Morsmelkerstatning markedsføres aggressivt og ulovlig

En sårbar fase av livet

Jeg husker selv hvor hjelpeløs jeg kjente meg, både som gravid, som fødende og når jeg skulle starte med ammingen. Selv om dette er helt normale greier, så er det en sårbar fase av livet, der man trenger tid og trygghet på at kroppen aller oftest klarer brasene. Og man forblir en flott og fin kvinne etterpå også, selv om man tør å kjenne på å slippe opp kontrollen litt underveis.

Så, kjære Silje Rainer-Atterbrand: Jeg er veldig enig med deg i din oppfordring om at kvinner skal stole på seg selv. Jeg er også enig i at man skal være regissør i sitt eget liv. Men det er situasjoner i livet da det også kan være greit å lytte til erfarne fagfolk, og kanskje se om de kan bidra til å vurdere om det er andre ting enn det man først tenkte som kan være det som faktisk er best for en.

Innlegget ble først publisert på Kari Løvendahl Mogstads blogg.

Les også

  1. Jordmortyranniet - kvinnefiendtlighet på fødestuen

  2. Se de fantastiske bildene av en vannfødsel

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Amming
  2. Fødsel
  3. A-magasinet