Adopterte har vært i statens blindsone

En granskning er for mange adopterte helt nødvendig for å kunne se fremover og skape et bedre liv for seg og sine.

I kommentaren «Adopsjon er ikke bare lykke» (Aftenposten 9. november) trekker Nazneen Khan-Østrem frem at det er et ønske om offentlig granskning rundt adopsjonsprosesser. Khan-Østrem skriver også at adopterte ikke får den støtten de trenger i Norge, slik de får i blant annet Danmark og Sverige.

Det er svært viktig at kommentatoren løfter frem flere overordnede problemstillinger på adopsjonsfeltet på samme måte som journalist og jurist Maryam Iqbal Tahir løftet frem at rasisme mot utenlandsadopterte ikke tas på alvor i kommentaren «Med feil hudfarge». (Aftenposten 21. september 2019).

Adopterte trenger oppfølging

Stiftelsen Adopsjon i endring (AiE) støtter opp om kravet om at adopsjonssystemet i Norge må granskes. Vi ser til den svenske måten å gjøre dette på: Regjeringen nedfeller en uavhengig granskningskommisjon som kartlegger og analyserer hvordan regelverk, organisering og prosesser i Norges nasjonale og internasjonale adopsjonsvirksomhet har fungert fra 1950-tallet og frem til i dag.

Frem til 1953 var nasjonal adopsjon i Norge ikke regulert. Det innebar at privatpersoner tok hånd om mødre og barn etter eget skjønn. Det var heller ingen formell kontroll med hvem som skulle være barnets foreldre. Det er noe vi smertelig kan lese om i forfatter Silje Førsunds bok «En godt bevart hemmelighet», som er den første norske dokumentarboken om nasjonal adopsjon.

Det er viktig å anerkjenne at de rundt 60.000 nasjonalt adopterte også trenger oppfølgingen som etterlyses. Det er noe både vi og foreningen Adopterte har kjempet for i flere år.

En granskning vil kunne kartlegge hvordan datidens familiepolitikk, holdninger og menneskesyn påvirket adopsjonspraksisen. Adopterte har i flere tiår vært i statens og samfunnets blindsone. De siste årene har gruppen jobbet hardt for å bli gradvis mer synlig.

Utfordrende å finne statistikk

Da transnasjonal adopsjon ble en del av Norges innvandring, ble ikke opplysninger om at barnet var adoptert registrert i noen offentlige instanser, kun i private familiedokumenter. Praksisen har nok vanskeliggjort arbeidet til de ulike instansene idet de har forsøkt å forstå og gi oss adekvat hjelp. Samtidig har praksisen bidratt til at det har vært utfordrende å finne statistikk på adopterte som gruppe.

Granskning av enkeltsaker drøftes. Vi vil påpeke at en granskning på systemnivå ikke kan styres av den enkeltes behov. Så vidt vi vet, tas ikke slike personlige hensyn ellers i samfunnet. Når den generelle granskningen avdekker ulovligheter i enkeltsaker, bør en egen instans stå klar til å bistå de som ønsker å se på sin sak med juridisk hjelp og annen økonomisk og psykologisk bistand.

Vi understreker viktigheten av at en granskning vil kunne være med på å kartlegge og erkjenne historien. Instansene som har sviktet, vil kunne ansvarliggjøres. En slik erkjennelse er helende og er for mange adopterte helt nødvendig for å kunne se fremover og skape et bedre liv for seg og sine.