To tiår etter USAs invasjon er Irak et stadig mer ustabilt land

Slik utviklingen går, ser det ut til at syklusen av ustabilitet vil bli langt verre etter ytterligere to tiår.

Jeg var bare 14 år i 2003. USA hadde bestemt seg for å invadere Irak. Optimismen i landet var høy med tanke på en ny æra der oljeinntektene skulle gå til folket, stemmene deres ville bli hørt, og alle kunne leve fredfylt og demokratisk sammen. Husker dere TV-bildene av en gammel mann som slo et portrett av daværende president Saddam Hussein med sandalene, og mennesker som løp for å rive ned bystene av ham?

Feiringen varte ikke lenge. Det som fulgte, var usikkerhet, frykt, korrupsjon, fattigdom, arbeidsløshet, politisk kverulering og en maktløs, falsk stat.

Maktskifte

For det første gjorde USA og deres allierte allerede fra starten av mange feil. Én var fullstendig å fjerne alt av det eksisterende sikkerhetsapparatet. Militæret, politi, sikkerhetsstyrker, alt. Hva er et demokrati og valg uten sterke statlige institusjoner som kan garantere for systemet? Anarki.

For det andre så skjedde et kraftig maktskifte. Sunnier, Saddam Husseins religiøse gruppe, ble byttet ut med i hovedsak sjiaer, som Hussein og hans regime hadde undertrykket. Mange gamle og nye væpnede sjia-grupper søkte hevn og snudde opp ned på den undertrykkelsen som hadde eksistert. I tillegg førte det til en maktkamp mellom sjiaene og deres tidligere allierte, kurderne.

For det tredje mistet Irak sin suverenitet, og alle andre stater ønsket å påvirke hva som skjedde i landet. Det ble en stat uten grenser, med våpen- og menneskesmugling og narkotika og olje som fløt gjennom landet.

For det fjerde så man en eksplosiv økning i korrupsjon og dårlig styre i byråkratiet. Penger strømmet inn i landet som et resultat av invasjonen, fjerningen av sanksjonene mot landet og høyere oljesalg. Men statens struktur var allerede revet i stykker, og det manglet sikkerhetsstyrker til å holde kontroll. Dette styrket maktkampen og et ønske fra alle grupperinger om å dominere.

Utsatt for angrep

De som nå bestemmer i landet, er paramilitære og militser som er basert i områder hvor staten ikke lenger har kontroll.

I en by som Bagdad er det over 72 væpnede grupper. De fleste av dem har politiske partier som nå representerer dem i parlamentet, og har delvis kontroll over byråkratiet og økonomien.

Fortsatt er staten utsatt for angrep. Enten fra grupper som krysser grensene, rakettangrep fra naboland som bryter Iraks suverenitet, terroristgrupper som angriper landets sikkerhetsstyrker eller ubeskyttede sivile, eller de væpnede gruppene selv som ønsker å legge press på andre politiske venner og fiender.

Kontrollere ressursene

Hva er det som gjør at landet fortsatt er der i dag? Oljeinntekter og internasjonal støtte.

Bare i 2022 tjente Irak over 115 milliarder dollar på oljesalg. Hovedsaken handler derfor ikke om å kjempe for begrensede ressurser, men om å kontrollere disse ressursene for egen inntekt. Militsene og deres politiske partier som evner dette, er ekstremt rike, og de bruker dette for å styrke seg selv.

Andre land har også spilt en stor rolle når det gjelder å styrke militsene i landet, spesielt regimet i Iran.

Mens Iran har en nærmest daglig tilstedeværelse i Irak, har andre land som USA mer en observatørrolle i de store spørsmålene i landets politikk. Til og med Norges ambassade er plassert i Jordan av «sikkerhetsgrunner».

Demokratiet som irakere hadde sett for seg, er blitt et kleptokrati og et elektokrati. Mindre enn en tredjedel av folket stemte ved sist valg. Sosiale og økonomiske ulikheter er blitt ekstreme. Noen er utrolig rike, mens andre har knapt ingenting. De fleste jobbene er i det offentlige, men det er hovedsakelig militsene og deres politiske parter som ansetter for å kjøpe støtte og styrke maktgrunnlaget sitt.

Syklus av ustabilitet

I løpet av to tiår er en hel generasjon født og vokst opp i denne ustabilitetsspiralen.

Den nye generasjonen, de som var barn i 2003, utgjør nå 40 prosent av den stadig voksende befolkningen på 42 millioner mennesker.

Om veksten fortsetter som nå, på 2,3 prosent, vil Irak ha en befolkning på over 68 millioner om 20 år. Sammenlign det med Norges 0,5 prosent, så vil Norge fortsatt være under 6 millioner.

Med den nåværende utviklingsbanen ser det ut til at syklusen av ustabilitet vil bli langt verre etter ytterligere to tiår.