Regjeringskvartalet – en kritisk betraktning | Fredrik A.S. Torp
Kloke av skade må vi nå se på kostnader og vurdere alternativer for gigantprosjektet.
Et gigantisk prosjekt, av forslagsstillerne kalt en «byreparasjon», er under
utvikling i byen vår. Hvem som er glad for dette prosjektet, bortsett fra Statsbygg,
tidligere kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner eller arkitektene bak prosjektet, vites ikke.
Kloke av skade må man nå se på kostnader og vurdere alternativer:
- Hva er det nødvendig å rive/nybygge?
- Hva kan gjenbrukes?
- Hvorfor må det lages et så stort prosjekt?
- Er det behov for dette?
To pågående prosjekter i byen kan være lærestykker i denne sammenheng:
1. Stortingsutbyggingen og den gigantiske kostnadssprekken. Hvorfor bygge tunnel fra Rådhusgaten og frem til Stortinget for å frakte post og varer når post faktisk er en utdøende disiplin, og det kunne etableres mottak i den eksisterende Stortingsgarasjen som allerede er der og har egen innkjøring?
2. Utbyggingen av det voldsomme Nasjonalmuseet på Vestbanen. Her nedla man fire fullt brukbare museer uten at analyser for funksjon og kostnader for gjenbruk/rehabilitering ble igangsatt.
Det manglet med andre ord kritisk gjennomgang av programmering og kostnader for disse prosjektene.
Slik også for Regjeringskvartalet:
Her er foreslått ca. 90.000 m² nybygg over terreng og ca. 40.000 m² under, totalt ca. 130.000 m². Hvis man går inn på kostnader, og det må man forvente på nåværende stadium, koster det til sammenligning ca. 6 milliarder kroner å gjennomføre utbyggingen på Vestbanen. Med sine ca. 53.000 m² er dette noe over en tredjedels størrelse av regjeringsprosjektet. Snakker vi da omtrent 15–18 milliarder skattekroner?
Er dette beløpet noe vi bare svelger rått og lar det stå til (i kjent norsk stil), eller krever vi alternativsanalyser med bedre ivaretagelse av bestående bebyggelse, spesielt også i bevaringssammenheng?
Jeg ser for meg følgende alternativ for kostnadsutredning:
1. UD beholder sin plass på Victoria terrasse. Lokaliseringen har innarbeidet seg i
byens bevissthet. Statsbygg hevder at lokalene er «uegnet». (Hva mener de egentlig?)
2. R5, på den andre siden av Akersgata, inneholder i dag ca. 1000 arbeidsplasser fordelt på seks Departementer.
3. Flere enn meg foreslår gamle Deichman anvendt som Statsministerens kontor.
4. Y-blokken beholdes, trimmes i hjørnet mot Trefoldighetskirken og settes på ben slik at en park kan løpe under. Kulturdepartementet kan få plass her.
5. De to skjemmende etasjene på toppen av Høyblokken rives, og bygget innredes for to departementer.
6. Forsvarsdepartementet forblir i Akershusområdet og Finansdepartementet i sitt vakre steinbygg ved siden av Høyblokken.
Setter min lit til Elvestuen
Jeg har dermed plassert 13 Departementer i bestående bygninger. Ca. seks-syv gjenstår. Arealer for disse kan, hvis man ønsker samling, utbygges langs Grubbegata.
Før man går videre i planprosessen, må slike (og andre) alternativer utredes.
Jeg stiller her min lit til miljøvernminister Ola Elvestuen som i klartekst har formulert et mål om å redusere utbyggingen. Dessuten er Jan Tore Sanner ikke pådriver lenger, siden han har fått et nytt departement.
Begrepet sikkerhet må også trekkes inn og vurderes. Det bør ikke være slik at det er sikkerhetsekspertene som formulerer Oslos nye byplan.
