Dagens kortinnlegg, tirsdag 24. april

I dagens korte innlegg fortsetter debatten om Simon Malkens saken, drapsstatistikken, Therese Johaugs vinnersjanser, sukkeravgiften og elektrosjokkbehandling.

Drapsstatistikken og partnerdrap

Halvor Hegtun trekker frem drapsstatistikken som et eksempel på at svært mye av integreringen går oppsiktsvekkende bra ifølge hans kommentar den 22. april.
Drapsstatistikken til Kripos viser at hvert fjerde drap siden 2008 er begått av en utenlandsk statsborger. Legger vi til dem med tidligere utenlandsk statsborgerskap – også dette personer som har innvandret selv – øker andelen gjerningspersoner til 35 prosent (122 av 347 drap), med andre ord mer enn dobbelt så høy representasjon som befolkningsgruppens størrelse skulle tilsi. Innvandrere utgjør ca. 14 prosent av befolkningen.

VG fører også en løpende oversikt over partnerdrap i Norge. Denne viser at nesten halvparten, 48 prosent av partnerdrap siden år 2000 er uført av innvandrere. Utviklingen etter 2011 er enda mer urovekkende ettersom to av tre partnerdrap i denne perioden er begått av innvandrere.

Ragnar Kristoffersen, forsker ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter

Spørsmål til direktør Astrid Søgnen

En lektor beskriver i mediene hvordan en undervisningstime på skolen han arbeider kan arte seg. Kort fortalt: En rekke elever skaper stadig uro. Direktøren for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen, uttaler seg ikke om lektorens beskrivelse er riktig. Hun gjør dette til en debatt om det er akseptabelt at lektoren kommer med en slik konkret beskrivelsen. Hun mener lektoren har «gått over streken» og krenket elvene.

Det kan være én problemstilling, men det spørsmålet man forventer Søgnen besvarer er dette: Er lektorens beskrivelse av situasjonen riktig? Og om så ikke er tilfelle: Hvilket grunnlag har Søgnen for å komme med en slik påstand. Lektorens kolleger støttet ham. Og endelig, dersom lektorens beskrivelse er riktig: Hva vil Søgnen som leder av Utdanningsetaten gjøre? Det er jo åpenbart at mange av elevene ved denne skolen ikke har et tilfredsstillende læringsmiljø.

Odd E. Rambøl, tidligere lektor

Hvem krenket hvem?

I Malkenes-saken gjør både skoleledelsen og Astrid Søgnen de omtalte elevene en bjørnetjeneste. De voksne burde, i stedet for å støtte elevene som klaget, ha dempet konflikten ved å snakke med dem og spørre hver enkelt om de hadde gjort det læreren sa. Elever pleier å være reale, når man snakker med dem. Samtidig burde skoleledelsen ha forklart dem at selv om det er ubehagelig å høre sannheten, krenker man dem ikke ved å beskrive hva de faktisk har gjort. Lærere har, bortsett fra i spesielle situasjoner, bare taushetsplikt om noe elevene sier, ikke om hva de gjør.

En annen sak er at man likevel ikke snakker om det som foregår i klassen, hvis ikke det har en hensikt. I denne spesielle situasjonen ønsker Simon Malkenes å hjelpe elever, fordi han ser problemene i klassen som en negativ følge av fritt skolevalg. Selvsagt har både elevene, skoleledelsen og Søgnen lov til å være uenige, men det er en annen sak.

Som gammel sosiallærer/skolerådgiver ville jeg også spurt elevene om de kunne se at kanskje Malkenes var den som var blitt krenket når de tydeligvis lot som om han var luft.
Det vi ikke har fått vite, er om Malkenes selv snakket med elevene i forkant av Dagsnytt 18 og fortalte hva som var hensikten. Det kunne også ha dempet konflikten, for selv om de omtalte elevene kanskje ikke hadde lyttet, hadde resten av klassen skjønt det.

Ingelin M. Hoff Larsen, Bergen

Therese Johaugs statistiske muligheter

Artikkelen over to helsider i Aftenposten fredag 20. april om Therese Johaugs statistiske mulighet for å slå tilbake etter utestengelsen, er et stjerneeksempel på elendig bruk av statistikk i journalistikken.

Avisen slår fast at statistikken taler mot Therese Johaugs muligheter for å komme tilbake på like høyt nivå som tidligere.

Dette blir gjort under henvisning til at det av 17 løpere med topp 10 plasseringer før utestengelsen, bare er en utøver som er kommet tilbake fra en 18 måneders lang pause fra konkurranse, for så å ta mesterskapsgull. Å sammenligne Therese Johaugs dom for å ha brukt en leppekrem som ingen vil hevde har virket prestasjonsfremmende, med utøvere som påviselig har dopet seg med prestasjonsfremmende midler, gir ingen mening.
Det at utøvere som har prestert på høyt nivå etter bruk av prestasjonsfremmende midler ikke lenger presterer like godt når de senere konkurrerer som rene utøvere, burde ikke overraske noen. Therese Johaugs gode prestasjoner kommer ikke som et resultat av systematisk dopingbruk, og hennes mulighet for å komme tilbake på like høyt nivå som tidligere blir ikke mindre fordi om bevisste juksere ikke har greid dette.

Det å sammenligne Therese Johaug med bevisste dopingbrukere, gjennom tendensiøs bruk av statistikk, er å gjøre henne en urett som hun ikke fortjener.

Carl Otto Sætre, cand. polit., pensjonist

Nei, sukkeravgiften er en god ide

På lederplass 19. april går Aftenposten bryggeribransjens ærend og vil ha bort det de kaller «sukkeravgiften». Jeg skjønner at bransjen ikke liker økte avgifter på sine varer, men det er riktig å øke avgiftene på miljø- og helseskadelige produkter. Økte særavgifter på godteri og sukkerholdig drikke treffer i hovedsak godt og støttes av Legeforeningen og Tannlegeforeningen. Ifølge WHO er dette ett av de mest effektive virkemidlene i kampen mot diabetes og fedme. Vi er åpne for å se på innretningen, slik at det skilles bedre mellom sunne og usunne varer.
KrF ønsket i utgangspunktet å gå tilbake til vanlig moms på brus og godteri, slik vi hadde frem til 2001. Nå har disse varene matmoms på 15 prosent. Jeg forstår ikke hvorfor brus og godteri skal ha lav momssats. Men Høyre og Frp ønsket i stedet å øke særavgiftene på godteri og sukkerholdig drikke av hensyn til næringsdrivende.

KrF er imot 350-kroners grensen for momsfritak ved import av varer fra utlandet. KrF har i vår foreslått å fjerne den. Det vil gi likebehandling av norsk og utenlandsk varehandel, flere norske arbeidsplasser og økte inntekter for staten.

Kjell Ingolf Ropstad, nestleder og finanspolitisk talsmann i KrF

Nytt fra historiens skraphaug

Bjørg Njaas emosjonelle angrep i Aftenposten 20. april på mitt innlegg om lobotomi bekrefter min påstand om utbredt historieløshet og uvitenhet om de enorme problemene i tidligere tiders psykiatri.
Hun er direkte uredelig når hun skriver om «Frølands syn på lobotomi», som om jeg skulle forsvare denne behandlingsmetoden ut fra dagens kunnskaper og medisinsk-etiske vurderinger. Av mitt innlegg burde det være klart at den «ble vurdert effektiv» av den tids behandlere. Jeg kan henvise Njaa til 2003-utgaven av Lærebok i psykiatri av Malt, Retterstøl og Dahl, hvor det heter (s. 850) at «det medisinske establishment mente derfor at dette var en god og riktig behandling både for pasientene som led – og for pårørende og andre i pasientenes nære omgivelser».
Når jeg nevner at Egas Moniz fikk Nobelprisen, er det ikke for å «utvide Frølands tilhengerskare» som Njaa av en eller annen grunn skriver, men for å understreke at Moniz hadde en svært stor tilhengerskare. At de medisinske og etiske aspektene rundt lobotomi i ettertid har vært omdiskutert, endrer ikke de historiske fakta

Stig S. Frøland, professor i medisin, Oslo universitetssykehus