Debatt

Tvilsomme konklusjoner i Michelets bok | Erle Marie Sørheim

  • Erle Marie Sørheim
    Erle Marie Sørheim
    Bokanmelder og forfatter

Erle Marie Sørheim mener at Marte Michelet forsøker å diskreditere motstandsmannen og sosiologen Arvid Brodersen (bildet). Han var på 30-tallet åpen for det nasjonalsosialistiske prosjekt, men kritisk til nazistenes diskriminering av jøder, ifølge Sørheim. Foto: Erik Berglund

I sin nye bok Hva visste Hjemmefronten? tøyer Marte Michelet bevisst eller ubevisst kilder og misforstår utsagn.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Michelet hevder å ha funnet bevis for at Hjemmefronten allerede sommeren 1942 fikk konkrete advarsler om at de norske jødene kom til å bli deportert og drept i okkuperte områder av Polen. Dette baserer hun i hovedsak på et intervju med Gunnar «Kjakan» Sønsteby fra 1970. Men mange unnlatelsessynder i boken gjør at det er vanskelig å gå god for Michelets narrativ.

Brodersen kritiserte jødediskriminering

I høst ga jeg ut boken Til Berlin faller. Den tar for seg historiene til sentrale nordmenn som var i Tyskland under krigen, men også sosiolog og senere motstandsmann Arvid Brodersen, som hadde bakgrunn fra et rasehygienisk akademisk miljø i Oslo og Berlin på 20-tallet.

Erle Marie Sørheims bok om sentrale nordmenn som var i Tyskland under krigen. Foto: Kagge

Da jeg fant ut at han hadde skrevet et bidrag i den tyskutgitte antologien Nationalsozialismus vom Ausland gesehen (nasjonalsosialismen sett utenfra), utgitt i januar 1934, ventet jeg å finne særdeles kompromitterende holdninger. I teksten viser Brodersen seg åpen for det nasjonalsosialistiske prosjekt, men han kritiserer spesifikt nazistenes diskriminering av de tyske jødene.

«Da tyskerne våren i år reiste seg, for å bli ett eneste, sterkt folk, da burde de ha – sett at jødene virkelig var motstanderne av et nasjonalt grunnfestet Tyskland – løftet dem opp sammen med seg, i stedet for å trykke dem ned.»

Dette formildende sitatet fra Brodersen har Michelet hoppet helt over. I stedet skriver hun: «Når det gjaldt jødene, fremholdt antologien at 'siste ord er ikke sagt i jødespørsmålet', en typisk formulering fra antisemittisk hold i den tidlige fasen av Naziregimet.»

Lager krimaktig forsvinningsgåte

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt. Foto: Gyldendal

Når Michelet omtaler Brodersens doktoravhandling fra Berlin i 1931, velger hun å lage en slags krimaktig forsvinningsgåte knyttet til at avhandlingens andre del, som omhandler jødene, ikke lenger er tilgjengelig. Michelet skriver: «Det er påfallende at denne studien har forsvunnet fra arkivene» og insinuerer at Brodersen selv må ha fjernet den fra sitt privatarkiv fordi den ville «ha vært kompromitterende for ham i etterkrigstiden.»

Det er en høyst merkelig påstand, all den tid kilden til at denne avhandlingen hadde en del to som omhandlet jødene, stammer fra Arvid Brodersen selv. I Fra et Nomadeliv (1982), som Michelet refererer til, forklarer han at det av økonomiske grunner bare var første del av avhandlingen som ble trykket, mens den andre delen ble levert som maskinskrevet manuskript.

Hvorfor forsøker Michelet å diskreditere Brodersen så sterkt? Jo, fordi han i hennes bok blir en av de store syndebukkene. Han er en av «portvokterne» i Hjemmefronten som visste om jødenes kommende skjebne, men ikke foretok seg noe før det nærmest var for sent.

Skjøre antagelser om tyske helter

Forfatter og journalist Marte Michelet Foto: Stein J. Bjørge

De to tyske offiserene og Hitler-motstanderne Theodor Steltzer og Helmuth James von Moltke blir av Michelet utpekt som ubestridte helter. De forsøker å underrette Hjemmefronten om det forferdelige som er i ferd med å skje. Men også her bygger Michelet opp argumentet sitt på en rekke skjøre antagelser.
Etter at Steltzer i 1942 har vært i Berlin og møtt von Moltke, som da hadde fått opplysninger om hvordan jødene ble behandlet i øst, skriver hun: «Vi må gå ut fra at Steltzer fikk denne informasjonen [om jødene] og formidlet den videre [til nordmenn]. Så hvor ble det av den?»

Hvorfor må vi gå ut fra dette? Det er langt fra åpenbart.

Nytolkning av von Moltke

For at Michelets tidsangivelser skal gå opp, må hun presentere en nytolkning av det Moltke skriver i sitt brev til sin kone Freya 10. oktober 1942. Der forteller han at han dagen før møtte en mann som med sikkerhet kunne si at man daglig forbrant 6000 jøder i konsentrasjonsleirer i Polen. Von Moltke skriver videre at han frem til da ikke har trodd på dette.

I sin bok skriver Michelet: «Dette brevet må ha vært et ekstremt bekvemt funn for Brodersen, for det framstår nettopp som bevis for at von Moltke først i oktober 1942, lenge etter at han dro fra Oslo, fikk kjennskap til drapsanleggene. Men det von Moltke fikk bekreftet under denne lunsjen i oktober, var ikke Auschwitz’ eksistens, det var den planlagte utvidelsen av kapasiteten.»

Michelet angir ingen kilder for dette, vi må derfor anta det er hennes egen konklusjon. I Briefe an Freya (2008), hvor brevet er gjengitt, er det derimot den andre, og mer intuitive, forståelsen av det han skriver som legges til grunn. I bokens note påpekes det at Hans Deichmann, som jobbet for IG Farben, hadde vært i Auschwitz tidligere på året og fortalt von Moltke om det han hadde sett, men at von Moltke da ikke hadde klart å tro det.

For Michelet er det derimot avgjørende at von Moltke visste om jødeforfølgelsene mye tidligere, ellers kunne han ikke ha varslet så konkret til Steltzter, som igjen skal ha varslet Hjemmefronten.

I 1946, da Steltzer holdt sitt forsvar i Kiel, nevnte han ingenting om sitt engasjement for jødene i Norge, selv om det hadde vært formildende for ham. Han fremhevet derimot andre aksjoner han hadde hjulpet til med i Norge.

Sabotører prøvde å overgå hverandre

Motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Foto: Knut Snare

Kan det tenkes at Sønsteby og Brodersens kommentarer fra tidlig 70-tall var preget av at det hadde gått 25 år – og at det for øvrig var blitt mote blant tidligere sabotører å overgå hverandre i språkbruk og dramatiske beretninger? Michelets «bevisføring» for det motsatte er langt fra overbevisende.

Det er trist at reisverket i denne boken ikke holder, for hovedbudskapet er viktig. «Folk flest» i Norge brød seg lite om hvilken skjebne som måtte bli deres jødiske landsmenn til del. I store deler av befolkningen var jødehatet betraktet som normalt, også hos mange i Hjemmefronten. Men faktaene i denne saken er hverken så entydige eller konkluderende som det Michelet fremstiller det som i sin bok.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust
  3. Jødehat
  4. Nazisme