Debatt

Norge må ta avstand fra masseødeleggelse. Forbud mot atomvåpen er en forutsetning, ikke en snarvei. | Grethe Lauglo Østern

  • Grethe Lauglo Østern
    Grethe Lauglo Østern
    våpenpolitisk rådgiver i Norsk Folkehjelp
Prøvesprengning i Stillehavet i 1946.

Vi må slutte oss til FN-flertallet, undertegne forbudet og være en klar stemme for nedrustning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Grethe Lauglo Østern er våpenpolitisk rådgiver i Norsk Folkehjelp.

Det er ingen motsetning mellom å støtte FN-forbudet mot atomvåpen og å arbeide for å redde andre avtaler og regimer, slik Målfrid Braut-Hegghammer gir inntrykk av i et innlegg i Aftenposten 5. mars.

Atomvåpenstatene har startet en informasjonskrig for å fremstille forbudsavtalen som en avsporing og hindre den i å få nok statsparter til å tre i kraft. Men forbudet er en uunnværlig byggestein i avtaleverket.

Tomrom i folkeretten

Statene bak forbudsavtalen gjør alt i sin makt for å redde INF-avtalen, nye START-avtalen og ikkespredningsavtalen. Men de vet at å få på plass et forbud er selve forutsetningen for fremskritt på andre områder. Forbudsavtalen fyller et tomrom i folkeretten som har fått eksistere altfor lenge.

I tiår etter tiår har fokuset fått være rustningskontroll og ikke-spredning. Selve logikken i rustningskontrollavtalene er at gjensidig kjernefysisk avskrekking må videreføres, at atomvåpen har nytteverdi og at visse land har rett til å beholde dem. Og i henhold til ikkespredningsavtalen er det fullt lovlig for USA, Russland, Kina, Storbritanna og Frankrike å utvikle, besitte, true med og potensielt bruke atomvåpen.

Dersom vi ikke blir enige om at atomvåpen er uakseptable, kommer visjonen om en verden uten atomvåpen til å forbli et tomt, retorisk skall. Vi må skape en grunnleggende norm mot atomvåpen. Vi må ta avstand fra masseødeleggelse.

Aftenpostens førsteside 7. august 1945.

Ikke alternativ, men tillegg

Ingen tror at forbudet er en snarvei. Forbudsavtalen er ikke et alternativ, men et tillegg. Vi må arbeide langs flere spor samtidig: Forbud og stigmatisering, rustningskontroll, ikke-spredning, verifikasjon, nedrustning og tillitsbygging.

Kun å forsøke å redde eksisterende avtaler og regimer derimot, er en blindvei. Det opprettholder bare dagens situasjon, med overhengende fare for selvutslettelse.

Hvis Norge vil redusere atomvåpenrisikoen kan vi ikke fortsette å be allierte atomvåpenstater om å besitte, true med og kanskje bruke atomvåpen på våre vegne. Vi må slutte oss til FN-flertallet, undertegne forbudet og være en klar stemme for nedrustning.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Atomvåpen
  2. Utenrikspolitikk