Kort sagt, søndag 4. november

Aftenpostens agenda, skjevfordeling av skolemidler, tannhelse og bilfritt byliv. Dette er dagens kortinnlegg.

Aftenpostens agenda

Ledelsen i Aftenposten hevder at det bare er i lederartikler at avisens meninger fremkommer. Alt det andre stoffet skal preges av objektivitet og mangfold. Begge deler er feil, og det er merkelig at avisen ikke ser det.

Hver dag foretas det valg i redaksjonen. Hva skal trykkes, hvilken vinkling skal det ha og ikke minst: Hva skal ikke trykkes? (Det er ikke plassmangel, hverken på papir eller nett). Hvilke spørsmål stilles og hvilke stilles ikke? Det er summen av alt dette som er Aftenpostens redaksjonelle holdninger; dens agenda. Den våkne leser har for lengst oppdaget dette. Ledelsen må gjerne skrive lederartikler, men det er totalbildet av avisens profil som viser «hva Aftenposten mener».

Leif Osvold

Skjevfordeling vest – øst?

Medlemmer ved FAU ved Vinderen skole, Thomas M. Kristensen og Kirsti Ellefsen, mener deres skole ikke får tilstrekkelig midler til å drive skolen på en forsvarlig måte i forhold til de krav opplæringsloven stiller.
Det er mulig at det er tilfelle. Men det blir feil når de som begrunnelse sammenligner bevilgninger pr. elev ved sin skole med tilsvarende tall for andre skoler. Årsaken til dette er at utgiftene ved en skole i langt større grad bestemmes av antall klasser/grupper enn antall elever. Antall grupper, og størrelsen på disse, bestemmes av antall elever med ekstra behov.

Medlemmer ved FAU ved Vinderen skole bør selvsagt melde fra dersom skolen ikke kan følge opplæringsloven. Men når de slår fast at det her foretas en skjevfordeling mellom vest og øst, da forutsetter dette at de også kjenner behovene ved andre skoler. Det er grunn til å tvile på at de har slik kjennskap, når de sammenligner Vinderen skole med sine 400 elever med Tøyen som har 300 elever. Ved Tøyen har 90 prosent av elevene minoritetsspråklig bakgrunn. Maridalen skole, som også nevnes, er Oslos minste, med 60 elever.

Odd E. Rambøl, Tøyen

Kva gir god tannhelse?

Det er grunn til å stilla spørsmål om gratis tannhelsetenester er svaret på god tannhelse i Norge. Spørsmål også Aftenposten reiser i leiaren den 26.oktober.

Dei fleste i Norge har god tannhelse, og dei fleste kan med enkle tiltak ta i vare eiga tannhelse. Overfor personar med dårleg betalingsevne og andre som er i risikosituasjonar, må samfunnet ta større ansvar.

Det er viktig å gå til tannhelsekontroll regelmessig, men det er ikkje tannlegen som gir folket god tannhelse. Tannlegen behandlar pasienten når sjukdom i tenner har oppstått. Det viktige er at den enkelte pasient blir betre i stand til å ta vare på tannhelsa for å unngå problem. Rettleiing og oppfølging på tannklinikk av tannpleier eller tannlege, styrker pasienten sin eigenkontroll. Det er med på å skape god tannhelse.

Den viktigaste innsatsen for å betra folk si helse, skjer likevel utanfor helsetenesta. Fylke som har satsa på systematisk samhandling på ulike områder, viser til gode resultat blant 18-åringar. Ei gratis tannhelseteneste for heile folket vil påføra samfunnet store kostnader. Kunnskap om og motivasjon til å ta var på tennene er enklare og rimelegare.

Hilde Aga, leder av Norsk Tannpleierforening i Delta

Bilfritt byliv en kulturutfordring i Oslo kommune

Andreas Slettholm skriver i en kommentar den 26. oktober at styringsambisjonene for byrådet ikke følges opp. I prosjekt «Bilfritt byliv» kommer dette særdeles tydelig frem. For å sikre gjennomføringskraft, vedtok byrådet å etablere en gjennomføringsorganisasjon med et direkte mandat fra byrådet.

Prosjektet utfordret beslutningskultur og den tradisjonelle styringskulturen i kommunen. Prosjektet skulle fungere som en tverretatlig og samarbeidende enhet med fokus på kultur, frivillighet, næringsliv og eiendomsutvikling. Det geniale var å ta bort fokuset fra det bilfrie til det å skape byliv.

Utfordringen for byrådet var å kunne møte en slik byutvikling med en god ledelsesmessig tilnærming – byråkratiet likte ikke å være med på en utvikling av byen der initiativ og kreativitet ikke ble styrt kun ut fra kommunale premisser. Politikerne setter seg raskt i «baksetet» og blir søvnige. Det politiske målet er oppnådd – Oslo er blitt en miljøhovedstad. Det politiske lederskapet abdiserer og tiltakene for et aktivt byliv blir noen passive aksjoner knyttet til en meningsløs fjerning av parkeringsplasser og ladestasjoner for elbiler, uten å erstatte dette byrommet med aktive tiltak som genererer byliv. Målet er kanskje nådd – men resultatet er uteblitt – kanskje en dekkende beskrivelse av et politisk lederskap som sover best i «baksetet».

Hans Edvardsen, tidligere prosjektdirektør for Bilfritt byliv