På tide med skjermpause i skolen | Mímir Kristjánsson
Det er vanskelig nok å holde ungene borte fra skjermen om ikke kommunen også skal innta rollen som digital pusher.
I høst gjorde det nye flertallet i kommunestyret i Stavanger et vedtak som skapte bølger landet over. Da bestemte vi at elevene i Stavangerskolen ikke lenger skulle få utdelt hver sin personlige Chromebook før de begynner i 5. klasse.
Elevene hadde fortsatt tilgang til PC-er på skolen, men skulle altså ikke få med seg hver sin maskin hjem før de blir ni-ti år gamle. Det skulle bli slutt på at kommunen tvinger Chromebooks på fem- og seksåringer og deres foreldre.
Var det egentlig oppsiktsvekkende?
Vårt vedtak smalt ned som en bombe. Plutselig var kommunestoff fra Stavanger en snakkis i riksmediene. Foreldre og lærere jublet.
Guri Melby fra det gamle lærerpartiet Venstre var på sin side bestyrtet. «Dette er å gå baklengs inn i framtida», sa hun til Klassekampen.
Hvordan kunne vi våge å ta PC-en fra de minste? Var vi ikke redde for «digitalt utenforskap»? Og hva med den livsviktigste digitale kompetansen som dagens seksåringer må tilegne seg for å bli vinnere på fremtidens arbeidsmarked?
Det var hyggelig at noen på Stortinget brydde seg om det vi holder på med i kommunestyret i Stavanger.
Men var det vi hadde vedtatt, egentlig noe oppsiktsvekkende i det hele tatt?
Sier mye om tiden vi lever i
Det sier mye om den tiden vi lever i at det oppleves nærmest som en revolusjon når en kommune vedtar å vente med å dele ut PC-er til skoleelevene fyller ni år.
Da vi vedtok å bruke klassesett med Chromebooks i 1.–4. klasse fremfor å sende PC-er med ungene hjem, svarte regionavisen Stavanger Aftenblad med å be oss holde fingrene av fatet. Et vedtak om å vente med personlig Chromebook til 5. klasse var å «stikke altfor lange, overstyrende fingre inn i både klasserom og husrom».
Argumentasjonen var avslørende, fordi den så tydelig viste hvordan det digitale på kort tid er blitt det eneste normale.
Nå oppfattes det plutselig som overstyring av familiene at kommunen ikke sender en Chromebook med alle femåringer hjem.
Det blir å snu det hele fullstendig på hodet, for det store inngrepet i familienes frihet er selvfølgelig at kommunen tvinger alle barnefamilier til å ha Chromebook i hus.
Kommunen som digital pusher
Mange foreldre kjemper en daglig kamp for å begrense antall timer barna tilbringer foran skjermen.
De fleste småbarnsforeldre vet hvor fristende det er å bruke nettbrettet som barnevakt, enten man er på langtur i bilen eller står over grytene mellom jobb og middag. For familier med mange barn, aleneforeldre eller foreldre med tunge jobber og lite overskudd kan skjermen ofte være den eneste muligheten til å få en puste- og tenkepause i en travel hverdag.
Det er vanskelig nok å holde ungene borte fra skjermen om ikke kommunen også skal innta rollen som digital pusher.
Å kontrollere hva en Chromebook brukes til, er ikke enkelt, hverken i klasserommet eller i hjemmet.
Mange foreldre vil ikke ha tid eller overskudd til å passe på at barna deres bruker PC-en de har fått utdelt, på en skikkelig måte.
I disse familiene vil kommunens Chromebook bidra til overdreven og usunn skjermbruk, som vi vet kan føre til søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, lærevansker, fedme og depresjoner.
De som frykter et såkalt digitalt klasseskille, bør bekymre seg for nettopp dette.
I ressurssterke familier med god tid og alt på stell vil foreldrene sette sunne grenser for barnas bruk av skjerm. I familier hvor det er mer utfordrende å få hverdagen til å gå opp blir det oftere skure og la gå.
Fremtidens klasseskille
Det digitale klasseskillet i fremtiden vil ikke gå mellom dem som har PC hjemme helt fra barnehagealder, og dem som får Chromebook først når de er ni år gamle, men mellom barn som har vokst opp med digital grensesetting, og barn som har tilbrakt halve barndommen parkert foran skjermen.
De førstnevnte vil ha bedre helse og lettere for å konsentrere seg på skolen, de sistnevnte vil slite med skadevirkningene av overdreven skjermtid.
Et storstilt eksperiment
Digital ferdigheter er et nøkkelord i de nye læreplanene for skolen. Samtidig innrømmet tidligere kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) i høst at vi vet for lite «om hva økt digitalisering gjør med elevenes leseferdigheter og utholdenhet».
Resultatene i de nyeste Pisa-testene tyder på at det ikke først og fremst er digitale ferdigheter barn sliter med. Hver fjerde norske gutt har problemer med å lese lange, komplekse tekster. Så vel regjeringen som forskere kobler dette med økt skjermtid. «Skjermbruk kan muligens redusere leseferdigheter ved at det fortrenger andre aktiviteter, som lesing av bøker», sier senterleder ved Lesesenteret Kjersti Lundetræ.
Også hun gjentar at vi trenger mer forskning. Det er jeg enig i, men på dette området virker føre var-prinsippet å være helt blåst bort. Selv om både statsråder og eksperter åpent innrømmer at vi vet for lite, ruller skolene til stadighet ut nye digitale hjelpemidler til elevene.
Dette er et storstilt eksperiment med barna våre som kan få uante konsekvenser for deres læring.
Det er dette vi har ønsket å ta en pause fra i Stavanger, i alle fall for de minste elevene.
Tid til å lese og tenke
Er det noe jeg ikke er bekymret for, så er det at den oppvoksende slekt skal være for lite foran skjermen. Jeg har klokkertro på at dagens fem- og seksåringer vil besitte store digitale ferdigheter når de blir voksne, ferdigheter som langt overgår mine.
Derimot er jeg uroet for deres evne til å tenke lange, sammenhengende tanker.
Hvor mange av dem vil lese bøker? Hvor mange av dem vil kunne den lille og store gangetabellen? Hvor mange vil vite hva slags bøter Magnus laga eller hvorfor Jonas var i hvalens buk?
Hvor mange av dem vil være i stand til den type kritisk tenkning som er avgjørende for vårt demokrati?
I en tid da barn tilbringer stadig flere timer foran skjermen, kan skolen være et frirom der elevene får tid til å lese og tenke.
I Stavanger har vi tatt noen museskritt i retning en skjermpause for de minste, og vi håper flere kommuner nå vil følge etter.
