For rundt to måneder siden ble livet mitt plutselig ganske annerledes.
Riktignok helt likt fra utsiden, men ganske annerledes på innsiden - både fysisk og psykisk.
Denne graviditeten var planlagt, ønsket og tilrettelagt for, men det føles likevel som om noen har kastet meg på en berg-og-dalbane som sakte, men sikkert går mot stupet, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.
Min Google-søkehistorikk har siden internett ble håndholdt vært en kontinuerlig tankestrøm direkte fra min hjerne og ut i fingrene.
Dette klarte på eller annen måte å intensiveres da jeg ble gravid.
Jeg vet det er en dårlig idé, men jeg klarer ikke å stoppe meg selv. Et hvert spørsmål som genereres i hjernen min, må besvares umiddelbart.
Selvfølgelig har jeg ingen spørsmål når jeg først er i kontakt med dem som kunne gitt meg ordentlige svar.
Det er vanskelig å skrive om graviditet uten å bruke ordelag millioner av mennesker har brukt før meg - nettopp fordi det jo er så vanlig, så naturlig, så hverdagslig.
Du vet, det helt ordinære fenomenet der et menneske vokser seg fra mikroskopisk størrelse til en halvmeter inni livmoren min, mens den strekker kroppen min til det ugjenkjennelige og rokker ved følelser jeg aldri før har kjent på.
Likevel føles det helt unaturlig ikke å dele det. For meg er det jo revolusjonerende.
Jeg er bare 14 uker inn på dette tidspunktet, men har allerede tilrettelagt livet for det lille fosteret.
En ting er sikkert, og det er at ingen mengde alkohol har noensinne gitt meg den graden av eufori det var å se mitt eget barn på ultralyd.
Det er sterke hormoner i sving, og det kommer sikkert bare til å bli mer intenst fra nå av.
En ting jeg har vært redd for, er å miste meg selv og min identitet til dette svangerskapet og påfølgende baby. Det er også litt av grunnen til at jeg skriver dette nå: For å informere, men også forsikre dere.
Jeg vil fortsette å dele av hverdagen min, men jeg lover dere at dette ikke skal bli en mammablogg.
Siden jeg fikk fast spalte her i 2013, har jeg delt alt fra observasjoner, introspeksjoner, tøysete og mer alvorlige meninger med dere. Det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg får lov.
Den eneste forskjellen er at jeg nå ikke lenger er alene i kroppen min, og livet er i ferd med å forandres for alltid.