Formuesulikheten er et problem | Hannah Gitmark
Civitas avsporing sår tvil om nødvendige politikkendringer.
Før påske kunne vi i Aftenposten lese at Civita mener landets ledende ulikhetsforskere og til med landets høyreregjering tar feil: Formuesfordelingen i Norge er nemlig ikke skjev, ifølge tenketanken. Årsaken er nemlig at alle ser ut til å ha glemt et vesentlig faktum: å dele ut landets oljeformue likt på alle.
Den kreative historiefortellingen har fått betimelig kritikk, både fra Aftenposten på lederplass og fra landets ledende ulikhetsforskere.
Total avsporing
Først og fremst er det viktig å understreke at det hele først og fremst er en total avsporing. Det er ingen som mener vi skal dele ut oljeformuen til alle i landet.
Både fordi det ville bidratt til en katastrofal overoppheting av norsk økonomi, men selvsagt også fordi den skal bidra til å finansiere fremtidens velferd også for generasjonene som kommer etter oss.
Det er derfor forstemmende at vi har en regjering som har satt rekord i oljepengebruk samtidig som de har kuttet i inntektsgrunnlaget ved å dele ut milliarder i skattekutt til landets rikeste.
Selv om bidrag fra avkastningen på oljeformuen bidrar til at behovet for skatteinntekter er lavere enn det ellers ville vært, hjelper det lite med nasjonens fellesformue på bok når bilmotoren ryker og du ikke har sparepenger på konto, slik tilfellet er for veldig mange i dette landet.
Du får heller ikke kjøpt bolig med sikkerhet i oljeformuen. Ei heller aksjer, slik statsministeren har oppfordret flere til å gjøre. Den store økonomiske friheten som medfølger store formuer, gjelder dem som besitter den privat.
Kortsiktig egeninteresse
Vår felles oljeformue har også lite å si for den konsentrasjonen av makt som medfølger konsentrasjonen av formue, og som også forskerne Kalle Moene og Rolf Aaberge pekte på i et innlegg i Aftenposten. Det er bekymringsfullt.
Slik makt kan i tillegg til å være økonomisk, nemlig også bli politisk. Studier både fra USA og Tyskland viser at sjansen for at et forslag blir vedtatt, øker dersom den rikeste andelen av befolkningen støtter det.
Vi kan se tegn på det samme her. Noen rikes kortsiktige egeninteresse har bidratt til at landets mest omfordelende skatt – formuesskatten – er kuttet kraftig, uten at det finnes empirisk belegg for at det vil føre til noe annet enn å gjøre de rikeste rikere.
Som nylig hedrede Stein Rokkan sa: Stemmer teller, ressurser avgjør. For de fleste av landets rikeste skyldes rikdommen arv.
Studier viser at det er lite utskifting i toppen. Dette burde bekymre alle – både dem til høyre og venstre i politikken. Selv organisasjoner som IMF og OECD er bekymret for at makt og privilegier blir videreført til yngre generasjoner.
I et svarinnlegg til Moene og Aaberge skriver Civitas Steinar Juel at han «ikke ignorerer» at privat formue er kilde til makt og inntekt. Notatet han har laget, nevner imidlertid ikke dette med et ord.
De rike blir rikere
Videre gir Civitas fiffige regnestykker et øyeblikksbilde av situasjonen. Men det som er mest urovekkende, er jo at de rike blir stadig rikere – formuesulikheten vokser. Oljeformuen har heller ingenting å gjøre med at en økende del av verdiskapingen tilfaller landets rikeste, som igjen smitter over i økt formue.
Selv om man skulle mene Civitas underlige måte å regne formuesfordeling på skulle ha noe for seg, viser jo selv deres egne regnestykker at formuesfordelingen er skjev på tross av denne kreative utregningen.
I tittelen på notatet deres heter det imidlertid at «formuesfordelingen i Norge er ikke skjev». Det er jo rett og slett bevisst feilinformasjon.
Det er også verdt å merke seg at Civita heller ikke bruker de mest dekkende tallene over formuesulikhet vi har tilgjengelig, utarbeidet av Rolf Aaberge og Magnus Stubhaug ved SSB.
De viser nemlig at de 10 prosent rikeste eier 57 prosent av all formue, den rikeste prosenten 25 prosent og den rikeste promillen 14 prosent, en skjevere fordeling enn den Civita har lagt til grunn. Studier har dessuten vist at landets rikeste skjuler mange milliarder kroner i utlandet, noe som gjør at formuesulikheten sannsynligvis er enda høyere enn vist i denne statistikken.
Behov for reform
Realiteten er at fordelingen av formue i Norge er langt mer skjevfordelt enn inntekt. Den er på linje med land som Storbritannia. Dette har fått økt oppmerksomhet den siste tiden, og det er kanskje ikke overraskende at Civita ønsker å fremstille situasjonen annerledes.
Det er imidlertid problematisk å gi inntrykk av at formuesulikheten ikke er noe å bekymre seg for, fordi man selvsagt også da gir inntrykk av at det ikke er nødvendig med politikkendringer for å redusere disse forskjellene.
Det er vi helt uenige i. Tankesmien Agenda har flere ganger pekt på behovet for en reformert formuesskatt, en ny og bedre arveavgift og en omfordelende eiendomsskatt. Det er spesielt at vi i et liberalt demokrati synes det er langt verre å skattlegge eiendom, arv og formue enn arbeid.
Det skal være lov til å bli rik i Norge. Det er det også. Vi må imidlertid kunne kreve både at de som lykkes, bidrar tilbake til fellesskapet som gjorde suksessen mulig, og dessuten at konsentrasjonen av rikdom ikke bidrar til å undergrave demokratiske institusjoner og idealer.
- Aftenposten omtalte Civita-notatet på nyhetsplass:
De 10 prosent rikeste husholdningene eier halve Norges private formue. Men tankesmien Civita mener ulikhetene egentlig er mye mindre.
- Her er noen av debattbidragene om Civita-notatet:
