Debatt

Hvorfor begrunnelse?

  • Anders Ryssdal

Anders Ryssdal var advokat i restauratørsaken for FNs Menneskerettighetskomite, og i Høyesteretts storkammersaker i 2008 og 2009 om ankenektelser i straffesaker og sivile saker. Foto: ARKIVTERJE BENDIKSBY/SCANPIX

Har vi rett til å få vite hvorfor vi blir dømt, og hvorfor en anke ikke vinner frem?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tilbakevirkende kraft? Rett til begrunnelse er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti, men inntil nylig gjaldt den ikke for noen av de viktigste avgjørelser norske domstoler treffer.

Avgjørelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer har endret dette. FNs Menneskerettighetskomité i Genève ga i restauratørsaken i 2008 en norsk klager medhold i at det var et brudd på hans ankerett å nekte hans anke uten begrunnelse. Høyesterett slo deretter i 2008 og 2009 i to storkammersaker fast at alle har krav på begrunnelse ved ankenektelser i straffesaker og sivile saker.

I morgen, 12. oktober, skal Høyesterett i en tredje storkammerdom ta stilling til om endringen også skal gis tilbakevirkende kraft i straffesaker.

En dom om Belgia fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg reiste lignende spørsmål om den norske juryordningen. Juryen gir ingen begrunnelse ut over «ja» eller «nei» på de spørsmål den forelegges. Juryen overlevde, men ikke uten at Høyesterett har foretatt vesentlige tilpasninger av norsk straffeprosess slik at «ubegrunnbare» juryavgjørelser i praksis heretter må settes til side.

Lavt utdanningsnivå

Hvorfor er det så viktig med begrunnelse? Er ikke dommere forstandige og fornuftige? Bør vi ikke kunne stole på dem?

Da jurysystemet ble innført i 1887, var et hovedformål at man skulle dømmes av sine medborgere og ikke embetsdommere. Utdanningsnivået var lavt, og en garanti for juryens reelle beslutningsmyndighet var at den slapp å gi en begrunnelse for sitt resultat, som embetsdommere senere kunne overprøve.

Ankenektelser i straffesaker kom som en konsekvens av toinstansreformen i 1995, som først og fremst innførte anke fra tingrett til lagmannsrett i alle straffesaker. Samtidig åpnet man imidlertid for siling av håpløse anker, dersom tre lagdommere enstemmig kom til at anken ikke kunne føre frem. Av kostnadshensyn slapp de å utforme begrunnelse. Samme ordning ble innført for sivile saker i tvisteloven av 2005.

En åpenbar svikt

Ankenektelse uten begrunnelse var ikke en rettssikker ordning. Da restauratøren tok sin sak til Genève, heftet ikke Menneskerettighetskomiteen seg ved de av staten anførte betryggende sider ved norsk rettsvesen, men ved at fraværet av begrunnelse var en åpenbar svikt. Justisdepartementet har nå foreslått lovendringer for å følge opp Menneskerettighetskomiteen og Høyesterett.

Begrunnelse er blitt et krav. Norske dommere bestreber seg utvilsomt på å gjøre en solid jobb. Jurymedlemmer bestreber seg på en samvittighetsfull besvarelse av de spørsmål som blir dem forelagt. Uten begrunnelse for resultatet savnes likevel selve beviset på rettssikkerhet.

Begrunnelse er nødvendig for at avgjørelser skal kunne etterprøves – av dem som rammes, av overordnede domstoler og av medier og offentlighet. Begrunnelse er en forutsetning for en effektiv ankerett.

Usaklige fordommer

En avgjørelse som ikke begrunnes, kan fremstå vilkårlig. Den kan dekke over lemfeldig hastverksarbeid, være influert av usaklige hensyn, og opprettholde mytisk avstand mellom autoriteter og folk flest.

Det utvikler seg også tvil om praksis egentlig tåler dagens lys. Ett slikt spekulasjonstema er om usaklige fordommer påvirker jurymedlemmer. Et annet er om anker i store saker har vært nektet fordi sakene er ressurskrevende og skjemmer lagmannsrettenes statistikk over avviklede saker.

Hvorvidt det er noe i slike fordommer, er vanskelig å si generelt, men mistanken alene er alvorlig nok. I storkammersaken om ankenektelser i straffesaker fremholdt Høyesterett at det å kreve begrunnelse nok kan føre til at flere straffesaker enn før fremmes for lagmannsretten.

Gir tillit

Begrunnelser bidrar på den annen side til tillit til systemet. Å kunne gi en holdbar begrunnelse, er et generelt krav – i samfunnsliv, politikk og næringsliv. Ville noen godta en ubegrunnet avskjed i et arbeidsforhold, eller et ubegrunnet avslag på en viktig byggesøknad? Selvsagt ikke.

Fravær av begrunnelse ved juryavgjørelser og ankenektelser, har derfor stått i et spenningsforhold til de idealer om saklighet og gjennomsiktighet vi forfølger på alle samfunnsområder. At «mitt ord er lov» – uten begrunnelse – gjelder ikke lenger for noen.

Den utviklingen som startet med jurydebatten og restauratørsaken, vil føre til en styrking av rettssikkerheten i norsk rettspleie. Høyesterett skal derfor ha honnør for å ha anvist klar retning fremover – selv om det tok for lang tid. Kritikk fremsatt av enkelte lagdommere og advokater i forbindelse med Høyesteretts tilpasning av juryregelverket til tidens krav, blir teknisk og misforstått i det store bildet. Justisministeren har fulgt opp reformarbeidet ved å legge som premiss for nye lovregler at det gis begrunnelse for lagmannsrettens straffedommer.

Ny sak

Begrunnelse er viktig for å hindre at uriktige dommer blir stående. Hvordan gikk det så med ham som var med på å starte det hele – restauratøren?

Etter at Borgarting lagmannsretts ubegrunnede ankenektelse var underkjent i Genève 17. juli 2008, førte ny behandling av hans anke i Gulating lagmannsrett til at tingrettsdommen mot ham ble opphevet på grunn av vesentlige feil. Deretter ble det anlagt en ny sak, hvor mesteparten av den opprinnelige tiltalen ble frafalt. Straffen ble 30. august i år nedsatt fra ett år og åtte måneders ubetinget fengsel (som han hadde sonet) til 90 dager betinget!

Neppe enestående

Er det sannsynlig at hans sak var enestående? Den statistiske sannsynlighet for at det kun i den klagesak som ble anlagt for et internasjonalt organ, var begått alvorlige feil, er nok så liten at man kan se bort fra den.

Krav om begrunnelse vil heretter være en garanti for flere riktige dommer. Ved opptakten til Grunnlovens 200-årsjubileum er dermed ringen sluttet. Det mest innflytelsesrike utkastet til Grunnloven, det Adler-Falsenske, hadde en rekke bestemmelser om prosess og § 154 krevde at dommer skal «indeholde Grunde». Ved Grunnlovens 200-årsjubileum er vi omsider ved en rettstilstand som sentrale grunnlovsfedre alt i 1814 mente vi burde ha.

Ville noen godta en ubegrunnet avskjed i et arbeidsforhold, eller et ubegrunnet avslag på en viktig byggesøknad? Selvsagt ikke

Les mer om

  1. Debatt