Debatt

Hijab ble en byrde | Laial Janet Ayoub

  • Laial Janet Ayoub, Oslo
Fortsatt er jeg muslim, til og med mer praktiserende, jeg dekker bare ikke håret, skriver Laial Janet Ayoub.

Presset kan bli for stort, selv for en som sa hun skulle takle alt!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skulle aldri være jenta som ga opp hijab og skulle være en som kjempet for at hijab skulle bli en normal ting i Norge, men slik ble det ikke.
Jeg som har gått med hijab i 20 år og som har vært i media og kjempet for hijab.

Hijab ble en byrde. Tidligere, i mine yngre år, var folk mer nysgjerrige på hijaben. Senere ble det et mer negativt fokus på hijab, og jeg fikk selv merke at folk skrev og sa mye stygt.

Jeg ville bare forsvinne i mengden

Jeg ble sammenlignet med en terrorist hver dag. Nesten hver eneste dag fikk jeg kjeft både på Facebook, på bloggen og ute. Til slutt føltes det tungt å gå ut, for jeg visste at jeg ville få stygge blikk og at jeg ville høre en eller annen negativ kommentar. Det ble så ille at jeg ofte sto foran speilet og gråt. Til slutt ville jeg bare forsvinne i mengden.

Jeg ble smådeprimert og ringte ofte til venner og gråt. Selv om jeg visste at jeg var en sterk person som kunne takle negative kommentarer, ble presset så stort at jeg ikke klarte mer.

For Gud? For meg selv?

En god venninne sa til meg at Gud ikke ønsker at vi skal ha det tungt, at hijab ikke skal være en psykisk belastning, og hun sa at hun støttet meg i valget mitt. Hijab er noe som skal komme fra hjertet.

Som 11-åring brukte jeg hijab for Gud og ikke for mennesker. Etter hvert ville jeg ta hijaben av, men jeg fortsatte å gå med den fordi jeg fryktet reaksjoner fra folk. Jeg brukte den altså ikke for min egen del og ikke for Guds skyld.

Sosiale medier

En stund gikk jeg uten hijab - uten å oppdatere sosiale medier. Jeg sluttet å blogge og ville bare føle hvordan det var. Fordi jeg ikke var klar for en mulig storm, valgte jeg å ta dette sakte.

Jeg unngikk å poste bilder, men startet gradvis å hinte. Da folk sendte meg spørsmål og kommentater, unngikk jeg å svare. Så, litt etter litt, la jeg ut bilder - til folk forsto.

Galt uansett

Dessverre slapp jeg ikke unna de negative kommentarene. At voksne mennesker kan sitte bak en skjerm og mobbe, true og dømme andre, er for meg helt sykt. Det føles som om folk vil dømme meg uansett hva jeg gjør.

Jeg var ikke bra nok da jeg gikk med hijab - ekstreme høyre mente jeg var terrorist og farlig, og ekstreme muslimer mente jeg bar hijaben feil og var en skam.

Nå er jeg heller ikke bra nok - ekstreme høyre tenker at jeg nå har våknet fra marerittet islam, og ekstreme muslimer tror jeg har løpt fra islam til noe som fører til helvete.

Fortsatt er jeg muslim, til og med mer praktiserende, jeg dekker bare ikke håret. Jeg ønsker ikke negative blikk fra noen, jeg ønsker ikke å bli fordømt og jeg ønsker ikke å bli sammenlignet med terrorister.

Det som er trist:

  • Det er trist at kvinner føler seg presset til å kle av seg!
  • Det er trist at kvinner ikke kan bli respektert og behandlet på en normalt måte for valgene de har tatt!
  • Det er trist at man ignorerer det kvinner har i hodet og fokuserer på det kvinnen har på hodet!
  • Det er trist at kvinner blir sett på som et vandrende objekt - hvor alle andre enn henne selv skal velge hva hun skal gå med og ikke!

Presset kan bli for stort, selv for en som sa hun skulle takle alt!

Mer hijabdebatt?

Et utspill fra en barneskole i Troms skapte sterke reaksjoner i debattspaltene.

Les mer om

  1. Hijab
  2. Islam
  3. Religion
  4. Islam i Norge
  5. Trosfrihet
  6. Trossamfunn