Debatt

Slik kan vi bli et livreddende samfunn

  • Terese Grøm
    Generalsekretær, Leve - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Kunnskap om selvmord skal ikke være forbeholdt helseutdanninger, mener generalsekretær i LEVE – landsforeningen for etterlatte ved selvmord, Terese Grøm (til venstre). I fjor høst markerte hun Verdensdagen for selvmordsforebygging sammen med flere politikere. Foto: Berit Roald/NTB

Kunnskap om selvmord må inn i all utdanning som munner ut i arbeid med mennesker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

A-magasinets reportasje 19. mars om selvmord blant unge understreker at selvmord er et folkehelseproblem.

«Det er viktig å huske på at de utadvendte og glade barna også kan være i faresonen», sier foreldrene til Vedant (20). Sjelden har vi sett et bedre eksempel på hvor viktig etterlattes stemmer er for kunnskap om mennesker som tar sitt eget liv.

Fravær av mening og tilhørighetsfølelse går igjen, selv for dem med aktive sosiale liv og familie og venner som er glad i dem. Det i seg selv reiser mange ubesvarte spørsmål.

Må inn i utdanningen

Eksistensielle følelser av meningsløshet og betydningsløshet og opplevelser av utenforskap kan utløse sterk og selvmordsdrivende smerte. Derfor trenger vi mer kunnskap om selve kraften i disse følelsene direkte knyttet til selvmord. Vi trenger språk for denne dimensjonen ved oss.

Unges opplevelser av ikke å bli hørt og sett i hjelpeapparatet er også et sterkt signal om at mer kunnskap om selvmord må inn i utdanningsløp.

Helsepersonell rapporterer selv at de sliter med å møte eksistensielle utfordringer hos selvmordsnære, i mangel på kunnskapsbasert språk og fortolkningssystemer (Søberg, Haug, Danbolt, Lien & Sørensen, 2018). Verktøy de får for å vurdere risikoen for selvmord, strekker ikke til.

Andre nyere studier innfører begreper som eksistensiell helse (Lloyd, 2019) og meningskrise (Schnell, Gerstner and Krampe, 2018). Meningskrise innebærer tap av håp, tilhørighet og betydningsfølelse og medfører ensomhet. Dette er temaer vi kjenner godt nå, etter et år med pandemi.

Kunnskap om selvmord skal derfor ikke være forbeholdt helseutdanninger, men alle utdanningsløp som munner ut i arbeid med mennesker.

Økt trening i å sette ord på egne erfaringer og å lære av andres forsterker også ens evne til å se og lytte til mennesket du har foran deg. Det stimulerer til felles språk.

Nullvisjon for selvmord

Kunnskap om menneskelige beveggrunner og behovet for å høre til må også i mye sterkere grad anerkjennes politisk. Slik kan vi forstå hvorfor vi skal prioritere en dyp menneskelig infrastruktur i vår samfunnsutvikling fremover.

Vi har ikke lenger et kollektivistisk samfunn som forteller deg hvilken plass du skal ta, hvordan du skal finne din betydning i fellesskapet. Du må finne det i deg selv. Og klarer du ikke det, kan følelsen av betydningsløshet og utenforskap oppleves livstruende, ung som gammel.

«Tapet av det overleverte fellesskapet er smertefullt og kan gi opphav til ensomhet fordi intet dugelig oppleves å komme i stedet for det tapte og samfunnsmessig overkjørte», skriver professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, i Det omsorgsfulle mennesket (Nafstad, red.).

Åtte departementer signerte ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging i 2020. Er det noe politikere på tvers av partier er nødt til å fronte i årets stortingsvalg, så er det denne handlingsplanen. Gjør nullvisjon for selvmord for hele samfunnet til den politisk og økonomisk forpliktende drivkraften den er ment å være, for et dugelig livreddende fellesskap.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. De rakk ikke å bli voksne

Les mer om

  1. Selvmord
  2. Psykisk helse
  3. Psykisk helsevern