Norge er en narkoversting. De som sitter med ansvaret for samfunnets svakeste, har sviktet | Anlov P. Mathiesen
For eliten er det kun statistikk, for brukere og pårørende er det en daglig apokalypse.
Norge er en narkoversting, uten at det ser ut til at hverken politikere eller de store organisasjonene ønsker å gjøre noe med det. De som sitter med ansvaret for samfunnets svakeste har sviktet. For eliten er det kun statistikk, for brukere og pårørende er det en daglig apokalypse.
A-magasinet publiserte den 20. oktober en inngående reportasje om rusavhengige Michelle og hennes kamp for å rehabiliteres og komme seg ut av en traurig tilværelse. Jeg har jobbet med og kjenner mange i Michelles situasjon, og dessverre er norsk rusbehandling preget av åpenbare mangler: bolig, nettverk, oppfølging, aktivitet, arbeid, utdanning.
Alle forstår at disse elementene må være på plass for å hjelpe mennesker. Mangler en eller flere av disse, eksploderer risikoen for at vedkommende sprekker og feiler i rehabiliteringen. Dette kalles ettervern og er noe alle politiske partier og alle aktører har vært enige i årevis om at mangler.
Likevel er det fortsatt tilfeldigheter som avgjør om rusavhengige får den hjelpen de behøver. De ytterst få som klarer seg, har enten unike personlige egenskaper, et gunstig familienettverk eller andre ressurser som gjør at de kan klare seg uavhengig av systemet og helsevesenet. Altså prototypen på hvordan det ikke skal være. Da er det heller ikke underlig at det dør flere av overdose enn i trafikken hvert eneste år. Om lag 5 000 mennesker har dødd av overdoser siden midten av 1990-tallet.
Bortforklaringer og sutring
Bortforklaringene sitter løst. Er det noe rusforskerne, byråkratene, politikerne og de frivillige organisasjonene er blitt virkelige dyktige til, så er det å bortforklare. Alt fra å mistenkeliggjøre overdosestatistikkene (en parademarsj for noen av de mest prominente rusforskerne), skylde på opposisjonen (slik alle regjeringer gjør) eller peke på det kommende løftet for rusarbeidet (slik alle regjeringer også gjør).
Men det mest effektive grepet er å peke på hvor komplisert det er med rusomsorg. Huff, så vanskelig. Huff, så uforståelig og umulig. Egentlig den reneste form for sutring over egen inkompetanse, men sagt med fremmedord og en tittel fra Kirkens Bymisjon eller en universitetsgrad så kan det nesten fremstå troverdig og profesjonelt.
Men det er det på ingen måte. Den konstante sutringen dekker over det enkle faktum at rusomsorg ikke er det spor mer avansert enn annen form for behandling; jo mer du investerer, jo bedre resultater. Og jo flere virkemidler, jo flere når du frem til. Slik fungerer ikke norsk rusomsorg. De samme aktørene bruker de samme virkemidlene, og de samme forskerne gjentar de samme tingene. Rusbehandling i Norge er som narkomanien selv – en eneste stor negativ spiral.
Resultatene måles ikke
For å lykkes med noe, må man vite hva man ønsker å oppnå og hva som er mulig å få til. Et av de viktigste verktøyene for å forstå hva som fungerer, er å måle sine egne resultater. Og her er vi ved en kjerne i rusarbeidet og et symbol på hvor dypt sviket stikker fra dem som har ansvaret.
Oppsummert i en setning: Resultatene måles ikke. Det kan virke som en flåsete spissformulering. Det er ikke tilfelle, dette er – tro det eller ei – et objektivt faktum: Resultatene måles ikke. Etter endt innleggelse, hvordan er tilstanden etter 3, 6, eller 12 måneder. Hvilke faktorer spilte inn på at du enten feilet eller lyktes i å holde deg rusfri, komme i gang med studier osv.? Norske helsemyndigheter syns ikke dette er viktig nok til å sjekke.
Man skulle tro at milliardene som investeres i behandling og byråkrati – og de involverte menneskeskjebnene – gjør det relevant å sjekke om og hvordan behandling av narkomane virker.
I arbeidet med boken Omsorgsindustrien – utenforskapet og nødsprofitørene ønsket jeg å dykke ned i forskning og rapporter knyttet til akkurat dette. Etter mange år på feltet var jeg fullt klar over mangler på dette området, men ikke omfanget. Etter lang research uten hell, kommuniserte jeg med helsedirektoratet, SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning, SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning) og Norsk pasientregister. Jeg fikk det samme svaret overalt: slike målinger finnes ikke.
Når noen og hver lurer på hvorfor Norge fortsatt er en narkoversting, trenger du ikke se lenger enn til dette som tydeliggjør mangelen på politisk, faglig og økonomisk prioritering. Kort sagt: resultater som ikke måles, har en tendens til å bli dårligere enn de ellers ville vært.
De som har ansvaret, har sviktet
De som sitter med ansvaret for samfunnets svakeste, har sviktet. Politiske myndigheter, fagmiljøene og de frivillige organisasjonene arbeider fortsatt på samme måte som de har gjort i flere tiår, med nøyaktig samme resultat.
Uten måling eller vilje til endring kan vi ikke la oss overraske over at tilstanden vedvarer. Det finnes ingen fasit på rusarbeid og noe av arbeidet til dagens aktører kan ha noe for seg. Men vi behøver flere aktører.
De etablerte aktørene har (ut)spilt sine roller i tiår etter tiår med særdeles dårlige resultater. Det innebærer de store frivillige organisasjonene som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Blå Kors og Røde Kors, men også et kobbel av andre, mindre aktører. Ikke minst innebærer det fagmiljøene som sitter med en stor del av ansvaret for at omsorgen er blitt slik den er blitt. Både som premissleverandører og som aktører.
Politikere har selvsagt sin del av ansvaret, men i motsetning til de tidligere nevnte, forsvinner de ved svake resultater; de mister plassen i regjering eller på storting, kommunestyre eller byråd.
Slik er det ikke for ledende rusforskere, som kan gjøre feil etter feil og skape atter nye dysfunksjonelle tiltak uten noen form for konsekvens. Og det gjelder heller ikke de frivillige organisasjonene, som mottar sine årlige milliarder for å fronte en omsorg som virker ute av stand til å håndtere selv de mest åpenbare utfordringer.
Etablerte aktører må svekkes
I takt med at nye aktører må inn, bør de etablerte også svekkes. Modellen med noen få store frivillige aktører har feilet til gagns og minner mest av alt om en morbid form for kartellvirksomhet der svake grupper utgjør kundegrunnlaget og graden av lidelse utgjør markedskreftene.
Slik det er i dag, har omtrent enhver kommune i landet en avtale med en eller flere av de store milliardbedriftene innen rus, uten at de kan vise til resultater. I næringslivet ville de vært utkonkurrert for svært lenge siden, men lever godt på sin merkevarebygging knyttet til illusjonen om varme, raushet og veldedighet.
Med nye aktører kommer større bredde i metodikk og tiltak. Men vi trenger også en sterkere sammenheng mellom aktørene. I dag jobber de fleste i hvert sitt hjørne med sine egne interesser for øye, enten økonomiske, politiske, karrièremessige eller organisatoriske. Felles for aktørene i bransjen er at de er mer opptatt av egne kommersielle hensyn enn brukernes beste. Det må skapes enkle teknologiske hjelpemidler som hjelper og tvinger aktørene til å samhandle i langt større grad
Synet på den rusavhengige bredde i virkemidlene, involverer også selve synet på hva en vanskeligstilt er og hva rehabilitering består i. En av våre største feil er at vi setter som mål at den rusavhengige skal bli «normal», og dermed legger til grunn et premiss for behandling som er dømt til å mislykkes.
Mange nordmenn er bundet til enhetstanken, men på dette feltet gjør den utelukkende skade. Her er vi alle syndere, men ingen i større grad enn NAV. Gigantiske systemer og maskinerier er sjelden i stand til å behandle mennesker individuelt, noe NAV er et vondt eksempel på. Historiene om rusavhengige som kræsjlander i møte med NAV er utallige, og mer regelen enn unntaket.
Vi må starte med en uavhengig granskning
Ok, så vet vi at situasjonen i rusomsorgen i beste fall er dårlig. Hva kan vi gjøre? Vi behøver et tverrpolitisk løft for hele sektoren, nærmere bestemt for brukerne av sektoren.
Aktørene og tjenesteyterne klarer seg utmerket, det er de rusavhengige og vanskeligstilte som sitter med regningen. Hvilket selvsagt er noe av problemet, for når stat og kommune pøser ut (bokstavelig talt) tilskudd uten å kreve resultater, så er det veldig bekvemt for Kirkens Bymisjon, Blå Kors eller hvem det måtte være. Men for de rusavhengige er det katastrofalt.
For å få til et løft for hele sektoren, må vi først enes om noen objektive suksesskriterier og målsettinger. Derfor må vi starte med en uavhengig granskning. Med tykk strek under uavhengig. For det er mange aktører som har noe å tape på en granskning, både i forvaltning, i fagmiljøer, blant frivillige organisasjoner, folkevalgte og andre aktører. Derfor er motstanden stor og retorikken skarp.
Rolleblandinger knyttet til offentlige tilskudd
Det er nettopp disse aktørene som er politikernes premissleverandører, og derfor synes veien frem til en granskning å være blokkert. Noe som senest viste seg i 2014, da representanter fra Senterpartiet ønsket at deler av LAR-systemet skulle undersøkes. Argumentene til de som forvalter LAR, ble brukt av politikerne, som disiplinert stemte imot forslaget om å se nærmere på økende overdoser og andre svakheter som ellers i samfunnet ville blitt undersøkt nøye.
De som forvalter systemet ønsker ikke at noen utenfor egen krets skal tukle med deres skaperverk. Slik er den norske forvaltningen på mange plan. Men det fremstår ekstra skittent på et felt med så mange og tydelige tapere.
Rusavhengige og pårørende ville ikke nølt ett eneste sekund om de ble spurt om LAR bør evalueres. Granskningen må ta for seg både soning, LAR-systemet fra oppstart til i dag, behandling, manglende ettervern, gode og dårlige tiltak, frivillige organisasjoners rolle, nettverk og rolleblandinger knyttet til offentlige tilskudd. Hele feltet må undersøkes med total åpenhet.
Dernest bør Stortinget enes om et tiårig løft for rusomsorgen etter modell av psykiatriløftet fra slutten av 90-tallet til 2008, der man investerte flere titalls milliarder på etterslep, bemanning, forskning og andre prekære behov. Rusfeltet er i så dårlig stand at noe tilsvarende bør være et minimum. Det er kun mulig gjennom en tverrpolitisk og forpliktende avtale på Stortinget.
Personlig apokalypse
Mange tror at rusavhengige er fortapte sjeler, og at det ikke finnes måter å hjelpe dem på. Det er feil, vi kjenner virkemidlene, og sentralt står ettervernet (bolig, oppfølging osv.). Mangelen på dette er både absurd og villet.
Det er ikke vanskelig å følge opp mennesker, men det koster tid, krefter og penger. De rådende aktørene på feltet har ingen egeninteresse av å endre et system de lever godt av, noe som er en av årsakene til at ingenting skjer.
For hver likegyldig generalsekretær i Kirkens Bymisjon, for hver rusforsker som bortforklarer overdoser og for hver helseminister som juger om at han satser på rusomsorg, så finnes det tusenvis av mennesker som fortsatt ikke får den hjelpen de ønsker. For velstående samfunnstopper er dette en spennende prosess, men for den enkelte er det en personlig apokalypse, der døden venter rundt neste sving.
Anlov P. Mathiesen har jobbet med tiltak for rusmisbrukere siden 2005, både som journalist, gründer og redaktør av gatemagasinet =Oslo og senere som styreleder i Føniks Ruspolitiske Tenketank, Norges første tankesmie innen rusomsorg.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
