Debatt

Den homofile (preste)jobbsøkeren

  • Hanne Marie Pedersen-eriksen

Jeg tviholder på mitt kall som prest, og jeg er bombesikker på at min kjærlighet til Sigrunn ikke er synd.Snarere tvert i mot, det er det mest fantastiske i verden, skriver Hanne Marie Pedersen-Eriksen. Foto: Lev Dolgachov/NTB Scanpix

Jeg går ofte med en klump i magen, gruer meg til jobbintervju og lurer på om min legning nok en gang vil bli et tema.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Innlegget ble først publisert på Hanne Marie Pedersen-Eriksens blogg.

I alle (preste)jobbintervjuer jeg har vært i til nå, blir jeg bedt om å starte med å presentere meg selv.

«Ja, jeg heter da Hanne Marie, er 27 år og går siste semester på Menighetsfakultetet i Oslo. Jeg er forlovet med Sigrunn, og til sommeren skal vi gifte oss.»

Hanne Marie Pedersen-Eriksen

Det handler om å slippe katten fortest mulig ut av sekken og å stikke hull på ballongen. Folk googler folk, og særlig jobbsøkere de skal vurdere. Da er det bedre at jeg tar kontroll over situasjonen og kommer dem i forkjøpet.

«Puh, hun er ingen homobråkmaker»

Som oftest blir det et utvidet tema i jobbintervjuet.

Det går på hvordan jeg vil klare å samarbeide med andre som mener homofili er synd: prestekolleger, andre i staben eller i menigheten.

Det går på hvorfor jeg mener det er riktig å søke en prestejobb når jeg personlig går inn i et ekteskap som en stor del av kirken ikke anerkjenner.

Det går på om jeg kommer til å stå på prekestolen med et regnbueflagg i hånden.

Anspentheten i rommet er til å ta og føle på. Dette er et vanskelig tema for dem, men de må spørre.

Jeg går alltid i en slags forsvarsposisjon: «Nei da, jeg har ikke problemer med å samarbeide med mennesker som mener jeg lever i synd. Nei da, jeg respekterer kolleger som ikke ønsker å dele ut nattverden med meg. Nei da, jeg skal aldri ta med meg regnbueflagget opp på prekestolen.»

Det føles som om jeg må forklare, forsvare og legge ut om mine samarbeidsevner mer enn andre. Jeg kan merke anspentheten i rommet avtar, folk senker skuldrene. «Puh, hun er ingen homobråkmaker», tenker de kanskje.

De kan gå videre på andre temaer, og jeg blir vurdert på lik linje med de andre søkerne.

Et kontant nei til den lesbiske prestejobbsøkeren

Men det er ikke alltid de senker skuldrene. Noen ganger tar de anspentheten med seg hjem. Til sine respektive menighetsråd, inn i innstillingsutvalget. Av og til blir den også med inn i et bispedømmeråd.

Nei.

Et kontant nei til den lesbiske prestejobbsøkeren. Dette nei-et er så mye mer enn et avslag.

Å få et nei basert på din legning, det er bare vondt. Det er som et slag i trynet. Gang på gang på gang. Det de sier nei til, er mitt liv. Det er et nei til den kjærligheten jeg baserer livet mitt på. Det er et nei til den kjærligheten jeg føler for et annet menneske, som tilfeldig nok er av samme kjønn som meg. De sier nei til den lykken Sigrunn og jeg deler.

Får meg til å tvile på min identitet

Det verste er at de får meg til å tvile. På meg selv, på min legning, min identitet.

De får meg til å tvile på den fremtiden jeg nå bygger med Sigrunn. De får meg til å tvile på alle de gode og lykkelige følelsene jeg har for henne som betyr aller mest i livet mitt. De får meg til å føle meg skitten, syndig og ond.

De mener jeg går på tvers av Guds vilje og gir meg en enorm skyldfølelse. For å elske feil person, for å være meg selv, for å leve.

Og det gjør meg rasende. Frustrert. Trist. Skremt. Jeg blir redd fordi det går sånn innpå meg. Jeg klarer ikke å heve meg over det.

Jeg har all grunn til å være stolt!

Så hva får meg til å gå videre? Hva får meg til å nekte å gi opp? Hva får meg til å fortsette å søke prestestillinger i Den norske kirke?

Familie, venner, bekjente og kolleger. Alle som heier og støtter, og som oppmuntrer meg til å fortsette. Jeg anser meg selv som enormt heldig som har så mange gode mennesker i livet mitt.

Men mest av alt Sigrunn.

Hver gang jeg kaster et blikk på den jenta, så vet jeg at det er verdt det. Når jeg ser på henne, så vet jeg at den kjærligheten jeg føler for henne, den er så ekte og så sterk at den er verdt å kjempe for.

Og jeg har all grunn til å være stolt! Stolt fordi jeg skal gifte meg med den vakreste jenta jeg vet om. Stolt fordi hun skal bli kona mi. Når jeg ser på Sigrunn, så tviler jeg ikke lenger. Ikke på meg selv og ikke på henne og ikke på det vi har sammen.

Tviholder på mitt kall som prest

Det er en smerte å stå i denne kampen. Jeg går ofte med en klump i magen, gruer meg til jobbintervju, lurer på om min legning nok en gang vil bli et tema. Men jeg tviholder på mitt kall som prest, og jeg er bombesikker på at min kjærlighet til Sigrunn ikke er synd.

Snarere tvert i mot, det er det mest fantastiske i verden.

  1. Les også

    Ville Jesus vendt seg vekk fra homofile ungdommer?

  2. Les også

    Riktig å si nei til homofilt ekteskap

  3. Les også

    Kirken bør frasi seg vigselsretten

  4. Les også

    Kjære svigerforeldre: Gutten deres er den samme

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. SID

    Jeg kan endelig vie meg i kirken! Eller vil jeg det?

  2. NORGE

    Mikael (30) er mot kvinnelige prester, samboerskap og homofilt ekteskap. – Jeg opplevde det som sunn, klassisk kristendom.

  3. NORGE

    Gunstein Vetrhus var prest, enkemann og far til fire. Så møtte han mannen i sitt liv.

  4. A-MAGASINET

    «Brenn i helvete», fikk Petter Normann Dille (36) høre som kristen homofil. Nå er han Pride-prest.

  5. POLITIKK

    Angrer på homo-uttalelser

  6. A-MAGASINET

    Barnevernet ble varslet flere ganger om Hannas anfall. Noen uker senere ble hun funnet død i sengen.