Debatt

Dr. Skavlan har helt rett. Ta det fra en som har vært et av de «bortskjemte enebarna» | Suzanne Aabel

  • Suzanne Aabel Journalist

Lediggang er ikke roten til alt vondt. Men det kan forverre en allerede begredelig situasjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvis du konstant er sliten i hodet, må du rett og slett bli sliten i beina, Suzanne.» Det var noe av det siste jeg fikk med meg av gode, gammeldagse råd fra min far før han døde i mars.

Jeg har lest innleggene til doktor Jørgen Skavlan i Aftenposten denne uken. Han har selvsagt helt rett.

At Norge er den mest sykmeldte nasjonen i verden er ikke noe han «hevder». Vi er det. Så enten er det oss det er noe i veien med, eller så er det resten av verden det er noe i veien med. Det kan selvsagt være resten av verden, men jeg tviler.

Problemet med at det er selveste doktor Skavlan som kommer farende med disse vanvittige tallene og erfaringene fra legekontoret, er muligens at mange har problemer med å bli fortalt av en berømt, vellykket, suksessfull, kjekk kar, med både kulturell og finansiell kapital i ryggen, at vi ikke er hardtarbeidende nok. Vi lever faktisk som «bortskjemte enebarn».

Viktig å bryte ned tabu

Kristina Leganger Iversen ble opprørt og følte seg truffet av Skavlans utspill. Hun forteller i sitt innlegg at vi er ikke snyltere eller late. Men at vi (folk) er syke i perioder. «Vi er mange, vi sykmeldte,» skriver hun.

Videre forteller hun om angst og depresjon. Jeg blir helt uvel av sympati for henne og hennes situasjon.

Jeg har kjent det så til de grader på kroppen i så mange år, at jeg nå i en alder av 35 ikke kan huske hvordan det er å ha en lang periode med fred og ro. Jeg har heller ikke hatt én eneste hel god natts søvn uten behjelpelige remedier på resept på lenge.

Viktig å bryte ned tabu

At Kristina skriver det hun gjør er viktig. For det tabuet vi med psykiske problemer fortsatt møter i hverdagen burde være utdatert.

Skavlans innlegg hjelper ikke akkurat på, men vi kan ikke se vekk ifra at det han sier er sant av den grunn. Jeg opplever at mange sykeliggjør seg.

Alvorlige diagnoser er blitt vanlige beskrivelser for lunefulle dager og labert humør. Det er mange nordmenn som er sykmeldte som kunne og burde ha jobbet.

Og hva skal en lege gjøre? Avvise pasienten som en løgner og be folk «ta seg sammen og komme seg på jobb om morran»? Eller bare skrive ut den sykmeldingen, pløye seg videre igjennom det fullstappede venteværelset og rope inn neste pasient?

Jeg har vært det «bortskjemte enebarnet»

Men det er jo ikke deg, Kristina, Skavlan snakker til! Det er ikke du som tar en tredagers ved enhver anledning du har, eller har «sykt barn» hver gang anledningen byr seg.

Noe av problemet er at velferdssystemet vårt er skrudd sammen slik at man kan sykmelde seg for den minste ting. Og det gjør vi.

Hvis vi alle bare er ærlige med oss selv kan jeg banne på at halve befolkningen under 60 år har vært mye hjemme opp igjennom årene som yrkesaktiv, på statens regning og bare koset seg under dynen en ukes tid med litt høysnue.

Å føle seg unyttig i tillegg til at man er psykisk svak, er drepen

Depresjon og angst er vrient å sette seg inn i for «hvermannsen» som faktisk ikke lider av overdreven angst og lammende depresjoner. Noe som er like greit, for jeg er lei av at folk snylter på diagnosen min og normaliserer den, som om jeg egentlig bare lider av i-landsproblemer.

Jeg har faktisk flere venninner som har overbevist seg selv om at de lider av tunge depresjoner, og til og med valset ut av legekontoret med både sykmelding og resept på antidepressiver. Men så viser problemet seg å ligge så langt på overflaten at alt har løst seg bare de blir forelsket eller har en god periode på jobben igjen.

Tro du meg: Ingen forelskelse i verden eller anerkjennelse på jobben kan fjerne angsten min når den først har satt seg.

Jeg klarte så vidt å karre meg igjennom to år journalistikkstudier på MI i Oslo, jeg slet med selvforakt og angst. Siden 2002 har jeg livnært meg som journalist og bartender og servitør. Fortsatt sliter jeg med selvforakt og angst, men nå jobber jeg 70 prosent i en nydelig restaurant.

Jeg ville for ett år siden kanskje alle helst få lov å jobbe som journalist. Kanskje forfatter, skribent, eller frilanser, i det minste. Men vet dere hva? Jeg makter ikke akkurat nå. Man må gjøre noe man mestrer. Uten alt presset, stresset og deadlinene. Jeg personlig blir friskere i hodet av å gjøre noe konkret.

Jeg blir ikke friskere av å være sykmeldt eller å ha dagpenger i lange perioder. Jeg blir friskere av å være med i verden, skriver Suzanne Aabel, som heller enn å gå sykmeldt hjemme jobber 70 prosent i en restaurant.

Mestringsfølelse er alfa og omega. Å føle seg unyttig i tillegg til at man er psykisk svak er drepen.

Kom deg på jobb så langt det er mulig!

Jeg blir ikke friskere av å være sykmeldt eller å ha dagpenger i lange perioder. Jeg blir friskere av å være med i verden.

Noen mennesker er simpelthen for syke. Mange kan bare ikke. Jeg moraliserer ikke overfor dere. Der vet fagfolket best. Men bruk tid på å finne noe inni deg du er glad i å pusle med.

Kanskje den doktorgraden kan tas om noen år? Kanskje mastegraden er mer enn bra nok? Sannheten er at vi har for mange mastergrader og for få jobber. Ikke ha dårlig tid. Senk ambisjonene.

For meg er restaurantbransjen så forfriskende og givende at jeg for første gang på over ett år ser litt lysere på ting. Dessuten lærer jeg meg et nytt fag. Jeg får bruke andre sider av mine mange talenter, om jeg tør si det selv. Så er det et lavstatusyrke, da. Jeg likte kanskje bedre å kalle meg «journalist». Men pokker heller, det er jeg uansett.

Det eneste jeg vil si er at det eneste som hjelper mot min angst, uro og tidvis seige depresjoner, er å jobbe.

Og jeg har prøvd alt fra sykepenger, dagpenger, fyll, fanteri, medisiner og andre unevnelige, desperate forsøk på å komme over kneika. Jeg bare råder deg: Kom deg på jobb så langt det er mulig! Det hjelper.

«Jeg er mye hardere enn Per Fugelli. Et karaktertrekk jeg brukte mange år på å bygge opp,» forteller Skavlan. Les hele portrettet i Amagasinet

Les mer om

  1. Jørgen Skavlan
  2. Sykefravær
  3. Depresjon