Debatt

Forfatteretikk – en umulig diskusjon? | Cato Schiøtz

  • Cato Schiøtz, advokat

Berit Roald/NTB Scanpix

Marianne Bang Hansens opplevelse av å bli utlevert i eksmannens roman viser at debatten omkring Vigdis Hjorths bok ikke er en debatt om jus, men om etikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi kan derfor for alle praktiske formål se bort fra jusen: Den beskytter i stor grad også den hensynsløse forfatter. Og Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er – uansett – ingen hensynsløs bok.

Ytringsfriheten og levende modeller

I disse dager har vi kunnet lese om Marianne Bang Hansen, som i en kronikk og et intervju i Aftenposten forteller hvordan det har vært å kjenne seg igjen i eksmannen Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap. «Jeg etterlyser ikke sensur av kunst, jeg etterlyser etisk refleksjon», sier hun.

  • «Dette skal jeg skrive om, sa han. Vi sto midt i en skilsmisse». Les Marianne Bang Hansens kronikk: Jeg var gift med en forfatter. Det finnes ingen etikk som beskytter mitt privatliv

Også tradisjonelt har man diskutert skjønnlitterære forfatteres forhold til ytringsfriheten opp mot reglene om levende modell.

Denne debatten er eldgammel.

Agnar Mykles Sangen om den røde rubin er det klassiske eksempel på en forfatter som går detaljert inn i lett identifiserbare personers privatliv. Men Mykle «transformerer» sin egen biografi på en personlig og individuell måte – som er helt annerledes enn mange av dagens forfattere, for eksempel Karl Ove Knausgård.

Knausgård er langt mer «gjennomsiktig» med hensyn til identifikasjon, og leserne er i liten tvil om at det er fakta – ikke diktning – som formidles.

Hva er sant og hva er diktning?

Vi har etter hvert fått flere og flere eksempler på denne «hybridsjanger» mellom skjønnlitteratur og sakprosa, hvor skillet mellom facts og fiction viskes ut, slik at det blir umulig for leseren å ha noen sikker oppfatning av hva som er sant og hva som er diktning.

Både en juridisk og en etisk vurdering må ta utgangspunkt i en tolkning av hva som blir skrevet.

Når skillet mellom fakta og diktning langt på vei blir opphevet, må forfatterne av denne type bøker være forberedt på at en legitim og naturlig fortolkning av at det de skriver, er at det er sant. Da spiller det liten rolle om forfatteren selv karakteriserer boken som en roman eller om man foretar forskjellige besvergelser om at boken helt eller delvis representerer diktning.

Finnes det en etikk?

La oss glemme Knausgård og Hjorth og fokusere på det prinsipielle: Etikken.

En diskusjon om forfatteretikk kan deles i to:

1. Finnes det en etikk for skjønnlitterære forfattere?
2. Hvis det er tilfellet, hva er innholdet? Hvor går grensen?

Jeg vil hevde med styrke at det finnes en etikk for skjønnlitterære forfattere – på tross av mangel på formelle regler, at det ikke er noen institusjon som kan håndheve dem – og heller ingen sanksjoner.

Til alle profesjoner må man kunne stille etiske krav. Forfattere er – heldigvis – ikke den eneste profesjonen som arbeider i en etikkfri sone. Og dette har vært lagt til grunn i tidligere debatter om enkeltbøker.

Kritikken av Kaj Skagens bøker

La meg ta et eksempel:
Da Kaj Skagen i 1988 utga romanen Himmelen vet ingenting, tok han utgangspunkt i selvmordet til en kjent norsk forlegger.

Kaj Skagens roman fra 1988 tar utgangspunkt i en kjent norsk forleggers selvmord og ble sterkt kritisert - også av forfattere - for å gå for tett på tragedien.

Skagen ble utsatt for en kompakt kritikk både av forfatterkolleger og anmeldere: De foretok en ren moralsk/etisk-vurdering og mente at Skagen gikk for tett på den tragedie som lå bak selvmordet. I sitt innhold var imidlertid denne boken langt mindre nærgående og utleverende enn for eksempel Knausgårds bøker.

Himmelen vet ingenting er således et eksempel på at man legger en ikke-formalisert forfatteretikk til grunn for vurderingen.

Den gang var det ingen forfatterkolleger eller kritikere som gikk på barrikadene for Skagens ytringsfrihet med de samme argumentene som nå fremføres med styrke i forlengelsen av Vigdis Hjorths siste bok.

Dette kan man i ettertid forundres over, og man kan spekulere over hva forklaringen til denne forskjellsbehandlingen kan være.

Dobbeltmoral?

Står vi her overfor en dobbeltmoral? Er forklaringen på forskjellsbehandlingen så enkel at Kaj Skagen fem år tidligere – i 1983 – hadde utgitt Bazarovs barn, som var et flammende oppgjør med den makt som materialistisk marxisme hadde over datidens mest fremtredende norske forfattere. Boken vakte en voldsom debatt og sterk kritikk mot Skagen og hans idémessige ståsted.

Var fordømmelsen av Skagens påfølgende bok en «takk for sist» fra det litterære establishment?

Kan det være slik at skjønnlitterære forfattere og sentrale kritikere opererer med andre etiske normer når det gjelder bøker/forfatterskap som kritiserer kolleger og er kontroversielle i sitt forhold til bransjen?

Så lenge man i sitt forfatterskap ikke er kritisk til andre forfattere og viktige forleggere, får man tydeligvis et etisk frikort. Men nåde den forfatter som kritiserer sine «egne»: Da er den moralske fordømmelse sterk og de formanende etiske pekefingrene mange.

Ingunn Øklands spørsmål

Spørsmålet om etikk eller ikke må – i mangel av at forfatterne forvalter det selv – adresseres av kritikerne. En kritikerstand som ikke peker på eventuelle etiske problematiske forhold i forlengelsen av at forfatteren går tett på andre menneskers privatliv, gjør ikke jobben sin.

Derfor skal Ingunn Økland ha honnør for sine meget betimelige og prinsipielle spørsmål.

En av høstens heftigste debatter handler om «virkelighetslitteraturen». Denne uken brøt en av bøkenes «levende modeller» tausheten:

Les mer om

  1. Vigdis Hjorth
  2. Karl Ove Knausgård
  3. Virkelighetslitteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forfatterne får i pose og sekk når ingen vet hva som er fiksjon eller virkelighet

  2. KULTUR

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen

  3. KULTUR

    Vigdis Hjorth: – Jeg har skrevet romaner siden jeg var 22 år. Plutselig har alt gått av skaftet.

  4. KULTUR

    Forfatter Leonard Ibsen: – Helt nødvendig å utlevere personlige erfaringer

  5. KULTUR

    Preben Jordal: – Virker som om nye forfattere ikke har lest så mye før de begynte å skrive

  6. KULTUR

    Vigdis Hjorth: – Aftenposten liker ikke at jeg henger ut pene vestkantfamilier