Debatt

Å arbeide i distriktet teller ikke | Malin Fors

  • Malin Fors, psykologspesialist ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, Finnmarkssykehuset

I urbane lærebøker i psykologi står det ikke noe om hvordan man driver terapi med stengte veier og lange avstander, skriver Malin Fors. Foto: Privat

«Bor du altså i Hammerfest? Ikke permanent, hva? Jeg hadde turnustjeneste der for lenge siden, men det er jo ingen plass man blir».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Spørsmålet var kanskje nysgjerrig og vennlig ment, men det var også devaluerende. Jeg var invitert til storbyen for å forelese om min psykoterapiforskning. Det var som at man ikke helt kunne tro at noen som kunne noe, kunne bo i Hammerfest. Mellom linjene hørte jeg: Enten kunne jeg kanskje ikke noe, tross alt, eller så bodde jeg kanskje på feil plass.

Muligens hadde jeg ikke reagert dersom det var første gangen jeg fikk en slik kommentar. Men det var dessverre langt fra første gang. Etter å ha bodd ni år i Hammerfest har jeg begynt å se på den urbane verden med nye øyne.

Opprinnelig er jeg urban svensk psykolog, men i løpet av årene som immigrant er det blitt tydelig for meg at distriktet ikke teller.

«Når du skal lære deg norsk, kan du vel lære deg riktig norsk, ikke sånn der nordnorsk», fikk jeg høre på et kurs i Oslo en gang for mange år siden. For ingen skulle vel bo i Hammerfest permanent? Det er jo ingen plass man blir? Det er en plass man passerer; en eksotisk plass man ikke trenger å ta alvorlig. Man fisker, jakter og går litt i fjellet, og siden flytter man hjem til den riktige verden.

Kunnskap om psykisk helse tar nesten alltid utgangspunkt i menneskers erfaringer i urbane miljø. Finnmark med sine store avstander gir folk helt andre type utfordringer. Foto: Nordli Katrine

Det ubane sentrum

Menneskets svakhet for å betrakte sin egen virkelighet som verdens navle, er et kjent dilemma. Vi tror ofte at vi selv er midtpunktet og at vår måte å se verden på, er den riktige. For eksempel var Kopernikus opprørende nyhet år 1543 at Jorden ikke var sentrum på Universet, så rystende at hans bok ble forbudt av den katolske kirke frem til 1835. Hvordan kunne det være sant at ikke Jorden var sentrum i universet? Vi mennesker som var så spesielle? Kunne solen være mer spesiell? I nåtid kan det virke som at senteret alltid er urbant.

Det virker som om bildet av det riktige mennesket alltid er urbant. Mennesker i storbyer kan noe, de vet noe, de definerer hva som er riktig og galt. I mitt eget felt, psykologi, kan det virke som at de urbane forskerne og de urbane teoriene også definerer hva som er psykisk helse og normal psykologisk utvikling.

Men i urbane lærebøker i psykologi står det ikke noe om hvordan man driver terapi med stengte veier og lange avstander. Man kan heller ikke lære om hvorvidt avlysninger på grunn av godvær er en måte å ta vare på seg selv på, eller om det er terapisabotasje?

Det står heller ikke noe om den type sosial fobi som mangelen på anonymitet kan gi. Det står ikke noe om hvor tungt det kan være at alle alltid vet hvem man er og husker alt i livet man selv angrer og vil glemme. Små samfunn glemmer ikke. Hvis man en gang i sin ungdom var klovn, rusmisbruker, seksuelt frigjort eller småkriminell, er det vanskelig å få starte på nytt. Det er lite skrevet om det urbane privilegiet anonymitet og hvordan man takler å leve uten det. Like lite overraskende er at heller ikke fordelene med et gjennomsiktig samfunn er beskrevet i faglitteraturen.

Må arbeide bredt

Mest av alt har jeg reagert på at den urbane ideen om kunnskap tenderer til å idealisere spesialisering i veldig smale helsefelter. Noen ganger hinsides all fornuft. Ingen helsearbeider som vil bidra i distriktet, kan unne seg bare å arbeide i veldig smale felter eller med bare én type diagnose.

Vi som arbeider i distriktet må kunne bidra bredt, kunne lese oss raskt inn i nye problemstillinger og være fleksible i fremgangsmåten.

Vi må ha talent for å kunne holde stabilitet og lære opp sirkulerende vikarer, nyutdannede fagfolk og fagfolk med korte kontrakter. Vi må sette ting i en sammenheng og ta hensyn til vær, vind og lokale forhold. En arbeidsvirkelighet i distriktet krever fleksibilitet, mot, mulighet for flere typer briller samtidig og klinikker som tvinges til å være oppdaterte på flere felter. Den spesielle kompetansen og det heltemotet som finnes i distriktet når det gjelder å bidra på flere fronter, er likevel lite beskrevet. Det er heller ikke problemene med den urbane naiviteten når det gjelder smal og spesifikk spesialisering: at det noen gang er slik at den som graver for dypt, til sist ikke ser til siden.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


  1. Les også

    Finn Skårderud: De selvusikre utsletter seg selv

  2. Les også

    Slik snakker kroppen

  3. Les også

    Er du klar for et lykkelig liv?

Les mer om

  1. Psykologi
  2. Hammerfest

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 29. oktober

  2. OSLOBY

    Kan spare 200 mill. ved å stenge veien for biler

  3. KULTUR

    Carlo Rovelli har skrevet en veldig god bok om veldig, veldig små ting

  4. KULTUR

    Den forrige filmen om «Gråtass» ble slaktet. Se hvordan det har gått med den tredje filmen

  5. DEBATT

    Kort sagt, søndag 3. november

  6. OSLOBY

    Erling Dokk Holm: Fem bra og fem dårlige ting med Tøyen