Debatt

Kort sagt, søndag 22. juli

  • Debattredaksjonen

Statsborgerprøven har feil i sin egen fasit. Dødshjelp er ikke et valg mellom liv og død. Og litt gresk militærhistorie. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kunnskap for statsborgerskap

Aftenposten hadde 19. juli en interessant kronikk om statsborgerskapsprøven, og en bred nyhetsomtale. Det er viktig å bruke tildeling av statsborgerskap til å bedre integreringen. Men det er usikkert om de kunnskapsspørsmålene som blir referert, egner seg.

Ens holdning til likestilling vises neppe gjennom å vite datoen for kvinnedagen.

Ett spørsmål er så vanskelig at selv ikke oppgavegiver kan gi riktig svar. Spørsmål 5 lyder: Omtrent hvor mange prosent av befolkningen bor alene? Ifølge Kompetanse Norge, som har utarbeidet prøven, er svaret 40 prosent. Korrekt svar er knapt 20 prosent. 40 prosent av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger, men det spørres det jo ikke om.

Lars Østby, pensjonert demograf


Dødshjelp og verdig liv

Aftenposten brakte i juni kort og nøkternt nyheten om at Unge Høyre har vedtatt å gå inn for aktiv dødshjelp i særskilte tilfeller. Fra før vet vi at Unge Venstre og Fremskrittspartiets ungdomsparti er for selvbestemt, frivillig dødshjelp.
I Norge ønsker over 75 prosent av befolkningen hjelp til å dø i en terminalfase, gitt store smerter og med ingen utsikt til bedring.

I Spania tar regjeringen for alvor opp for muligheten av å innføre en ny lov som skal tillate barmhjertighetsdrap. «Det skal være lov å dø med verdighet», påpeker de.
I Belgia konkluderer professor Jan L. Bernheim med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den lindrende pleien.

Legeassistert livsavslutning kan være en naturlig del av lindrende pleie. Dødshjelp er ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på. Dette sikrer retten til et verdig liv, til siste åndedrag.

Ole Peder Kjeldstadli, styremedlem i Foreningen Retten til en verdig død


Det greske militærkuppet

Det greske militærkuppet på Kypros 15. juli 1974 var ikke først og fremst rettet mot tyrkiskkypriotene, men mot staten Kypros’ uavhengighet av Hellas. Militærjuntaens mål var en inkorporering av Kypros i den greske staten, samtidig som det var en siste krampetrekning fra deres side for å samle det greske folket som nå gjorde opprør mot juntastyret i Hellas.

Storbritannia ville som en av garantimaktene for Kypros’ selvstendighet ikke intervenere. FN-troppene på øya var maktesløse. Tyrkia benyttet da anledningen til å invadere Kypros, under dekke av å ville forsvare den tyrkisk-kypriotiske befolkningen. De benyttet seg av våpenlagre som allerede var etablert på nordsiden, bombet med napalm, og i tyve dager etter at våpenhvile var undertegnet fortsatte de fremmarsjen. Attilalinjen ble skapt.

Når Mauritz Fredriksen skriver at Tyrkia definerte øya Kypros’ status som uavhengig og at den ikke kunne annekteres av en annen stat, er dette motsigende i og med at Tyrkia fremdeles sitter som okkupasjonsmakt i nord.

Eva K. Nergård, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Aktiv dødshjelp