Debatt

Kvinner føler seg regelrett mobbet under svangerskapet og i barselperioden. Av andre kvinner! Hva er det vi driver med? | Marianne Jemtegård

  • Marianne Jemtegård
    Moteekspert og stylist

«Å velge keisersnitt blir lettvint og feigt, synes jeg», fikk Marianne Jemtegård høre etter å ha snakket ut om fødselsangst og keisersnitt i A-magasinet. Foto: Faksimile A-magasinet

Jeg ønsker meg mer raushet oss kvinner imellom, bedre informasjon fra helsevesenet og en større grad av valgfrihet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvorfor skal du egentlig ha keisersnitt?? Det går bra med vanlig fødsel, altså. Du vet at kroppen vår er laget for dette, eller??!»

Hvor mye skal egentlig vi kvinner få lov til å få bestemme over vår egen helse?

Å stikke hodet frem i media krever at du har en sterk nakke. Det skulle sånn sett bare mangle. Når du roper må du forvente å få svar, og denne helgen bruker jeg derfor store deler av tiden min til å snakke om keisersnitt, enten på bloggen, i sosiale medier eller på NRK P1.

For når du smøres over forsiden av Aftenposten med bilder fra din egen rosa babyshower (sååå overfladisk og Hollywood), og i tillegg proklamerer at det finnes et fødepoliti i Norge, ja, da bør du være forberedt på litt temperatur.

Det er mange som mener mye, og så er det mange som lurer på mye. Det er herlig at vi lever i et samfunn som engasjerer seg så kraftig i både egne og andres barn, og jeg er takknemlig for alle råd, all veiledning og alle meninger som lesere og seere bidrar med til meg.

Men det jeg også sitter igjen og lurer på, sånn litt utpå kvelden når meningssummingen avtar, er hvor slemme vi skal ha lov til å være med hverandre når det kommer til noe så sårbart, privat og skjellsettende som det å sette et nytt liv til verden.

For historiene som norske keisersnittkvinner deler med meg i dag, er ofte alt annet enn pene:

«Jeg og søsteren min klarte dette helt fint, så da gjør du det også!»

«Å velge keisersnitt blir lettvint og feigt, synes jeg»

«ALLES kropper er laget for å føde, så hvorfor skulle ikke DU klare dette også??»

«Å gi etter for fødselsangsten er ikke riktig. Da lærer vi ingenting. Vi bør tvinge dem til å føde normalt, de også»

Sier du ordet keisersnitt, kan du forvente deg reaksjoner. Og meningene er sterkest og mest rødglødende fra mammaer som selv har født vaginalt, og dermed har erfart den universelle sannheten som gjelder for absolutt alle som har jentetiss: Det går helt greit å føde med den kroppen du har – uavhengig av hva du selv måtte mene.

Ja, det gjør muligens veldig vondt. Ja, du får kanskje langvarige helseplager som går ut over hvordan du tar vare på barnet ditt. Og ja, du ender kanskje opp med å koste samfunnet enda mer penger enn du hadde gjort ved et eventuelt keisersnitt – takket være urinveisplager, rekonstruksjonskirurgi, eller langvarig pleie av rygg, hofte eller bekkenplager.

Kanskje har du til og med fysiske utfordringer som jeg riktignok ikke vet noe om, men som jeg allikevel er sikker på ikke er så farlig. Men du gjorde det! Du fødte naturlig. Slik alle kvinner kan. Og skal. Uavhengig av om de vil eller ikke.

Hvis vi spoler tilbake til forsiden på Aftenposten igjen: «Redd for å føde», står det med store hvite bokstaver over babymagen min. Jeg stirrer inn i kamera og ser unektelig ganske så redd ut. Og det er jeg også.

Redd, sliten og fortvilet.

Foto: Signe Dons

Da dette bildet blir tatt kjennes det som om jeg er i fritt fall mot en termindato som kun er en måned unna – uvitende om hva som blir utfallet av de mektige overlegenes vurderinger. Vil de høre på mine ønsker om keisersnitt? Eller vil de tvinge frem en naturlig fødsel, selv om dette er noe hverken jeg, fastlegen min eller osteopaten min vil?

Ja, jeg er redd. Men enda mer fortvilet.

Fortvilet fordi jeg er usikker på om jeg i det hele tatt blir hørt. Redd for at det jeg har fått beskjed om i alle år fra kiropraktorer, leger og ortopeder som har forsøkt å behandle skjelletplagen min plutselig ikke teller lenger.

På flere møter med sykehuset har jeg fått beskjed om at de er usikre. At det ikke er et entydig svar på om jeg vil bli mer skadet i skjelettet av en fødsel eller ikke, og at det da ikke nødvendigvis er slik at de vil høre på ønsket mitt.

De vil snakke med ortopeden som ga meg diagnosen da jeg var 14. Nå er jeg snart 40.

Jeg ber dem på mine knær om å snakke med noen som kjenner helsesituasjonen min de siste 20 årene, i det minste. Spør om de vil ha røntgenbilder tatt for noen få år siden. Om de kan snakke med fastlegen min. De sier de skal ta det opp i et fellesråd på sykehuset. Der skal de diskutere meg. Uten å ha møtt meg. Uten å ha noen nærmere dokumentasjon på helseplagene mine.

Jeg kjenner meg liten. Og redd.

At jeg selv er ansvarlig for å fremlegge bevis for at plagene mine forsterker følelsen av avmakt, og frykten min som følger, er ekte. Det gjør vondt.

Redselen til tross, så kan jeg på mange måter godt forstå dem. Overlegene. De sitter med ansvaret, og vil, som de sier, ikke gjøre en voldsom operasjon uten at det er «strengt nødvendig». Men hva som faller inn i denne kategorien er opp til hver enkelt lege å avgjøre.

At det også koster helsevesenet ressurser både økonomisk og bemanningsmessig er ikke noe som blir diskutert med meg, men det er åpenbart at dette også veier tungt på vektskålen. Det skal spares der det kan, og da er det lett å nedprioritere hysteriske kvinnemennesker.

Men uansett: Overlegene har utdannelsen, ekspertisen og erfaringen til å treffe en god avgjørelse i de fleste av disse tilfellene. Men ikke før den gravide er blitt stilt under et massivt press om å velge «det riktige». Helt frivillig. Eller kanskje ikke så frivillig.

Personlig synes jeg at vi kvinner er alt for medgjørlige, kravløse og forsiktige når det kommer til egen helse, men jeg skal unnlate å gå inn på den tiraden her nå. Det jeg i stedet vil etterlyse, er mer søsterskap, forståelse og rett og slett godhet i samtalen oss lekkvinner imellom.

For hvem er du, som blander morgenkaffen din med galle mens du leser helgeavisen, som føler deg berettiget til å ha så flammende meninger om en annen kvinnes helse?

Hvorfor mener du at alle kvinner som har fødselsangst skal tvinges til å føde, ellers oppdrar vi ikke disse svake kvinnene til å stå i angsten sin – det har jo tross alt du gjort?

Å tro at alle har de samme opplevelsene her i livet er generelt en farlig tankegang. «De må bare finne seg i det, det gjorde jo jeg!» har ført til uendelig mye lidelse opp igjennom historien. De siste to dagene har jeg fått så mange henvendelser fra kvinner som har følt seg regelrett mobbet både under svangerskapet sitt og i barselperioden. Fra andre kvinner! Hva er det vi driver med?

Og så hører jeg til stadighet: Bare gru deg til ammepolitiet kommer. DA får du smake på skam og avmakt da!

Hvorfor skal vi kvinner gjøre oss til spørrende og gravende barselsetterforskere, og så stille oss opp som både dommer og jury når den skyldige avsløres, enten det gjelder keisersnitt, amming eller smokk?

Rullet i en temperert velling av masochisme og selvnytelse deler mødre historier om grufulle fødsler, brutale revninger, velfylte voksenbleier på andre året og lilla betennelsesbryster med sine nikkende medsøstre. Det smiles megetsigende:

«Vi ville aldri vært det foruten.»

Det ligger en helgenlignende tilfredsstillelse i å ha gått igjennom helvete og tilbake for å bringe liv til denne verden. Og den aller beste belønningen er å kunne dele disse historiene med sine like blødende medsøstre.

Stakkars deg som velger en annen løsning. Da bør du i hvert fall ha en fantastisk god grunn – og det bestemmer vi, søsterskapet i fellesskap.

Jeg ønsker derfor å gi en god klem til alle kommende og nybakte mammaer der ute. Vi sitter alle på den samme kvalmende berg-og-dal-banen i 9 måneder, og gror liv inne i oss. Det er helt fantastisk at det i det hele tatt er mulig. Og hvordan det faktisk oppleves finnes det like mange historier om som det finnes mammaer der ute. Uansett hvordan du kom deg til målet:

Du er sterk, du er helt enestående, og du er like mye mamma som alle de andre, om arret ditt sitter på magen eller lenger ned.

  • Saken engasjerer mange: «Kvinner må slappe litt av og ikke ta alt som personlig kritikk – å dele styrken og gleden ved å føde er et viktig kvinne-til-kvinne prosjekt», skriver Aggie Frost på sin blogg

Vi trenger en større grad av valgfrihet når det kommer til forløsning i Norge. Og vi trenger mer og riktig informasjon om keisersnitt. Her mener jeg at helsevesenet har en jobb å gjøre i forhold til å følge med på samfunnsutviklingen. For de møter nå en generasjon kvinner som er mer opplyste, og med det også muligens mer kravstore enn tidligere. Men hvorfor er egentlig det så galt?

I alle andre samfunnsinstitusjoner forventer vi at utviklingen går videre – banker, forsikringsselskaper og offentlige institusjoner må tilpasse seg en kundemasse som kan mer, sjekker mer og krever mer. Slik beveger vi oss som samfunn sakte mot fremtiden.

Uansett hvordan du kom deg til målet: Du er sterk, du er helt enestående, og du er like mye mamma som alle de andre, om arret ditt sitter på magen eller lenger ned, skriver Marianne Jemtegård. Foto: Signe Dons

Likevel, når det kommer til kvinnehelse er det nærmest synd og skam å stille spørsmål. Og du må for Guds skyld ikke være kravstor! Du har jo bare jobben med å gi liv til en ny generasjon. Det er vel ikke så mye å skrike om? Det som fungerte for bestemor, fungerer jo for deg også. Tenk hvis andre offentlige institusjoner tenkte på samme måte?

Det er vanskelig å stoppe fremtiden. Den kommer enten du vil det eller ikke, også for helsevesenet. Og mens vi venter på det, synes jeg det minste vi kvinner kan gjøre for hverandre er å være rause, romslige og vise forståelse for at alles historie er unike.

Jobben som nybakt mamma er beintøff uansett hvordan barnet ditt kommer til verden. La oss hjelpe hverandre med å gjøre den litt bedre, oss kvinner imellom.

Innlegget er først publisert på MarianneJemtegård.com under tittelen Det gylne snittet og den skumle skammen.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Fødsel
  2. Barsel
  3. Helsepolitikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Marianne Jemtegård (39) ønsker keisersnitt : «Jeg har hørt om både mammapolitiet og ammepolitiet, men visste ikke at vi hadde et fødepoliti»

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Et friskt barn har best av å bli født vaginalt. Det ville helt sikkert barnet også ha svart om det hadde blitt spurt!

  3. DEBATT
    Publisert:

    Med respekt å melde: Du er faktisk ikke ekspert på hva det innebærer å føde et barn kontra det å ta keisersnitt

  4. DEBATT
    Publisert:

    Det er trygt å føde på norske fødeavdelinger. Også under koronapandemien.

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    «Ammepoliti, gravidpoliti og nå også fødepoliti. Nå må norske mammaer ta seg en pause.»

  6. VITEN
    Publisert:

    Norske kvinner blør mer under fødsel enn tidligere