I menneskerettsdebatten må det skilles mellom jus og politikk | Ole Gjems-Onstad
Her svikter direktør Petter Wille ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Petter Wille skriver i kronikk i Aftenposten 10. april om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters (NIM) årsmelding. Den er mange steder et politisk dokument i en menneskerettslig språkdrakt.
Politisk skjevt er det når NIM allerede på side 7, med stor skrift over en hel side, angriper USA for å bruke «intelligente maskiner og avanserte algoritmer til å regne ut hvor lang straff en person skal få».
USAs fengslingspraksis er kritikkverdig. Det ligner likevel velkjent venstresidepolitikk når NIM velger å henge ut USA, mens årsmeldingens 181 sider ikke har ett ord om Kina, verdens største utfordrer av menneskerettighetene.
Problematiske FN-kilder
I menneskerettsjusen bør det skilles mellom to spor: Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og FNs menneskerettsorganer. Man kan være uenig i EMDs dommer, men dette er tradisjonelle juridiske kilder.
Den til dels enorme menneskerettslige papirflommen fra FN er langt på vei rent politiske dokumenter, undertiden kvasijuridiske, avgitt av til dels ikke-faglige organer preget av dobbeltmoral. NIMs faglige tyngde svekkes ved ikke å problematisere FN-kilder.
NIM forenkler ofte menneskerettsjusen ved ikke å peke på at reglene kan komme i motstrid med hverandre. Ser man dataovervåking utelukkende ut fra personvern og rett til privatliv, kan løsningene virke enkle. Trekker man inn statens menneskerettslige plikt til å beskytte liv mot terrorangrep, blir det vanskeligere.
Tilsvarende gjelder Wille og årsmeldingens ensidige fremstilling av de menneskerettslige utfordringer ved tvangstiltak i psykiatrien. Det legges stor vekt på pasientens rettssikkerhet og grundig saksbehandling og begrunnelse. Men pasienter har også et menneskerettslig krav på behandling. Helsepersonalets ressurser er begrenset.
Ensidig vekt på begrunnelser og dokumentasjon kan forskyve fokus fra behandling til byråkrati og jus.
Menneskerettslige synspunkter anvendt i en rent politisk argumentasjon kan overbetone hensynet til individets rettigheter fremfor behovet for å ivareta samfunnet som helhet. Selv der NIMs synspunkter må ansees som politiske, drøftes ikke budsjettkonsekvenser eller fordelingssynspunkter. Dermed blir dokumentet for enkelt som føring for politiske vedtak.
Mads Bryde Andersen: Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters misforstår om Københavnerklæringen
Kritikk og anklager
NIMs fremste oppgave er å ivareta menneskerettighetene i en tid de er under press. En unyansert årsmelding som gjør altfor mange politiske spørsmål til menneskerettsjus, bidrar til å svekke menneskerettighetene og NIMs autoritet.
Hvilket Norge har Stortinget etter hvert skapt? NIM, sivilombudsmann, riksrevisjon og stadig flere ombud – institusjoner hvis eksistensberettigelse er kritikk og klager?
I konkurransen om å gjøre egen institusjon viktig gis refselsene ofte en dramatisk form («menneskerettsbrudd», «integritetskrenkelser» osv.). Profileringssultne politikere og medier forsterker anklagene.
Å ta på seg lederverv i det offentlige berettiger snart betegnelsen sadomasochisme.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
