Kort sagt, tirsdag 4. september
Lektorlønn, Dette er dagens kortinnlegg!
Læreryrket viktigst – bare i ord
Steffen Handal hevder i tilsvar til meg at lektorene ikke har vært lønnstapere i forhold til andre lærergrupper. Målt mot gjennomsnittlig industriarbeiderlønn tjente en lektor i 1976 nær 160 prosent, i 1996 var forholdet 120 prosent. En lærerutdannet hadde samme lønnsutvikling som industriarbeideren. «Utviklingen» har fortsatt etter 2004. Lektorer har tapt i forhold til tilsvarende akademikergrupper fordi Utdanningsforbundet har hindret lektorene i Norsk Lektorlag å forhandle med Akademikerne i KS. En utdanningslønnsstraffepolitikk.
Læreryrket er det viktigste, sier politikere – og Handal. Om så, skulle lønn, yrkesautonomi og faglig etterutdanning være på Champions League-nivå. Det er i beste fall norsk tredjedivisjon. Og Handal vil bedre lærernes posisjon ved å «fremsnakke kvalitetssikring». Det er kaudervelsk Udir-språk.
Jeg tjener røft 75 prosent av hva andre med tilsvarende utdanning i Norge får. Bunnivå i Norden og i OECD. I Finland ville jeg hatt ca. 115 prosent, langt færre møter, langt høyere autonomi, svært høy status og respekt for fagligheten.
Sannsynligheten for bedring i Norge er på nivå med at mitt elskede Brann skulle nå semifinale i Champions League. Ren fiksjon og sludder i potens.
Einar Kr. Steffenak, lektor
Bøker blir ikke dyrere med ny bokavtale
Kommentator Joacim Lund i Aftenposten omtaler Regjeringens forslag til endring av fastprisordningen for bøker med oppfølging på lederplass dagen etter. Forslaget vil «skru opp bokprisene» og «65 % av bøkene blir dyrere» kan vi lese. Dette er ikke sant.
Klassekampen skrev at to av tre titler får forlenget fastprisperiode, Lund «oversetter» dette til at disse bøkene blir dyrere. Det er feil. Prisen på boken er fastsatt ved utgivelse, alle salgskanaler kan gi inntil 12,5 prosent rabatt i fastprisperioden. Det eneste som endres, er at denne perioden i snitt vil vare ca. to måneder lenger.
En ting er at Lund feilinformerer, verre er det når Aftenposten på lederplass innleder med å fastslå usannheten: «To av tre bøker blir dyrere for forbrukerne». Her har Aftenposten også funnet frem en kritisk evaluering av Bokavtalen fra 2009, mens man unnlater å henvise til den store evalueringen av bokbransjen som ble gjort i 2012 av Oslo Economics, med en helt annen vurdering av effekten av de litteraturpolitiske virkemidlene som brukes i Norge.
La oss håpet at kommentator Joacim Lund og lederskribenten leste hva kommentator Bjørgulv Braanen skrev samme dag. Han har satt seg inn i saken.
Braanen oppsummerer svært godt hva dette handler om: «Fastpris på bøker betyr at forlagene for en viss periode bestemmer utsalgsprisen, ikke bokhandelkjedene eller andre distributører, som for eksempel Amazon eller Apple. Det bidrar for en begrenset periode til å begrense distribusjonsleddets makt til fordel for innholdsprodusentene, som i denne sammenhengen er forlagene og forfatterne. Forfatternes royaltyinntekter er også knyttet til fastprissystemet. Faste priser på bøker betyr heller ikke at prisene hverken er høye eller lave – slik mange synes å tro – de er bare faste i ett år. Det er også stor grad av enighet om at dette bidrar til å sikre bredde og kvalitet i utgivelsene, mens hard priskonkurranse fører til større konsentrasjon om bestselgerne».
Kristenn Einarsson, adm. direktør, Den norske Forleggerforening
En vellykket litteraturpolitikk
I Aftenpostens lederartikkel fredag 31. august hevdes det at Regjeringen foreslår å utvide fastprisperioden i bokavtalen med ett år. Det vi vil sende på høring, er ganske riktig en fastprisperiode på maksimalt ett år fra utgivelsesdato. I dag kan nye bøker ha en fastprisperiode på fem til seksten måneder. Det vi vil oppnå med den foreslåtte endringen, er å fjerne det koordinerte prisfallet på nye titler vi har i dag. Dagens ordning innebærer at fastprisperioden må opphøre senest 1. mai etterfølgende år. Vårt forslag gjør at fastprisperiodens opphør avhenger av utgivelsesdatoen. Dette skaper mer dynamikk i markedet og styrker konkurransen mellom bokhandlene. Salgskampanjer på nyere titler spres over hele året, noe som vil være en fordel for forbrukerne. En mulighet for fastprisperiode på inntil 12 måneder for alle førsteutgivelser vil også gi mer likebehandling og mer forutsigbarhet for forfatterne.
Den norske litteraturpolitikken er en suksess og består av flere bestanddeler som virker sammen. Det er innkjøpsordninger, momsfritak, fastprisordning med litteraturabonnementer, skaffe- og leveringsplikt og normalkontrakt, i tillegg til stipend- og vederlagsordninger for forfatterne. Slik legger vi til rette for at det skrives, utgis, oversettes og leses et mangfold av kvalitetslitteratur her i landet. Denne Regjeringen har nedfelt i Jeløya-erklæringen at vi ønsker å beholde fastprisordningen for bøker, men vurdere hvordan konkurransen i bokmarkedet kan bedres. Derfor vurderer vi å legge om fastprisperioden, og derfor ser vi frem til innspill fra bransjen når vi sender forslagene på høring
Selv om markedet i de fleste tilfeller er det beste til å regulere handel, finnes det gode eksempler der markedssvikt krever at det legges til rette for konkurranse på andre vilkår. Konkurranseloven i seg selv er en regulering av markedet. Jeg vil også understreke at den norske fastprisordningen er langt fra enestående i Europa. Andre land med en sunn bokbransje har mye lengre fastprisperioder. For eksempel har både Spania, Frankrike og Østerrike over to år og Tyskland og Hellas har 18 måneder.
Forlagene og bokhandlene er viktige for at vi har et mangfoldig boktilbud landet rundt, men jeg kan forsikre om at det først og fremst er bokleserne og forfatterne jeg har i tankene når jeg vil høre disse endringene. Jeg ser frem til å få innspill til våre forslag.
Trine Skei Grande, kulturminister (V)
En naturlig kritikk av Bjørvika-utbyggingen
Else Sprossa Rønnevig retter sterk kritikk mot utbyggingen av Bjørvika i Aftenposten 30. august og mener den fremstår som lite planlagt. Og det ser slik ut. Men byggingen er mer planlagt enn det ser ut som. For utbyggerne og Oslo kommune har felles interesser når det gjelder å bygge mest mulig og tjene mest mulig. Og slik har det vært i generasjoner i Oslo, som i stor grad er preget av det.
Erling Dokk Holm hevder i Aftenposten 31. august at «Så langt har Bjørvika-utbyggingen vært vellykket på de fleste nivåer». Han må da mene det som primært er utbyggernes og kommunens interesse, og ikke innbyggernes interesse. Overraskende hevder han: «Hvis man ikke liker at Operaen bygges inne, burde man ha protestert for 15 år siden». Hvem er «man»? Innbyggernes mening om byutviklingen i Oslo blir det i realiteten ikke tatt hensyn til. Ei heller de mange kritiske innlegg fra fagfolk som vi i årevis har kunnet lese i dagspressen og fagpressen.
Esben Jonsson, dr.ing. og spesialrådgiver i byggeteknikk
