Stemmene som mangler i #metoo | Anki Gerhardsen
Det er underlig at norsk presse er så lite interessert i alle mennene.
Det er fint at Aftenposten og Forsvarets Forum svarer når jeg påstår at #metoo-dekningen har mangler. Det som forundrer meg er den svake viljen til å reflektere over hva manglene betyr.
Les Anki Gerhardsens innlegg: #Metoo har medført en slumsete holdning til Vær varsom-plakatens krav om kildekritikk
Det handler om å sjekke fakta
Forsvarets Forum først: De har publisert en rekke personlige beretninger om trakassering av kvinner i Forsvaret. Ingen av mennene som er anklaget for trakasseringen er blitt kontaktet, og redaksjonen forklarer dette med at presseetikken ikke krever samtidig imøtegåelse når anklagene er anonymisert.
Men det er ikke samtidig imøtegåelse dette handler om. Dette handler om å sjekke faktagrunnlaget for fortellinger om virkeligheten, vise frem andre oppfatninger av den samme virkeligheten, og hvis ingen av delene lar seg gjøre fullt ut, så må i det minste leseren gjøres oppmerksom på det.
Dette gjør ikke Forsvarets Forum. I stedet skriver de fortellingene i historisk presens, som om journalistene selv var til stede, eller med sikkerhet kan vite hvordan og hva. Her og der står det riktignok at de har sjekket med andre kilder, men det er ingen ryddig redegjørelse for metode eller faktasjekk. Hvorfor er det ikke det?
Les svaret fra Forsvarets forum: Anki Gerhardsen bommer om #metoo-saker
Kravene til kildekritikk
Heller ikke Aftenposten har en slik redegjørelse knyttet til oppropene fra kulturfeltet som ble publisert i fjor. Men i stedet for å diskutere hvilke konsekvenser manglende informasjon om journalistikken har for virkelighetsbeskrivelsen, svarer nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen med å fortelle hvor grundig de har jobbet med varslene mot Trond Giske.
Men jeg har aldri kritisert Aftenpostens arbeid med Giske-saken. Jeg påpeker at oppropene ikke tilfredsstiller kravene Vær varsom-plakaten setter til kildekritikk. Det betyr ikke at de ikke fortjener spalteplass, men hvis oppropene ikke er gjennomarbeidet redaksjonelt, så bør de heller presenteres på debattsidene.
Alternativt må leserne få vite hva som står for kvinnenes regning og hva Aftenposten har verifisert, fortelling for fortelling. Aftenposten kjørte alle oppropene som toppoppslag og på nyhetsplass. Begge deler er et markant signal til leseren om at dette er journalistikk.
«Journalistenes jobb er å dokumentere, samle fakta, ettergå påstander, kontrollere opplysninger, kontrollere dem igjen og sikre at vi har et 360 graders perspektiv», skriver Strøm-Gundersen. Det er jeg hjertens enig i, men hvis vi holder de profilerte politiker-sakene utenom, så har ikke pressens arbeid med #metoo gitt et 360-graders perspektiv. Det er gjennomgående én stemme som mangler.
Les Aftenpostens svar: #Metoo har styrket kildekritikken
Underlig lite interessert i mennene
Det er underlig at norsk presse er så lite interessert i alle de mennene som gjennom fortelling etter fortelling, debatter, kommentarer og intervjuer med eksperter blir til en ansiktsløs samling mer eller mindre monstrøse skikkelser.
Hvorfor er det ikke en større nysgjerrighet på hvordan anklagene oppleves fra den mørke siden av #metoo? Hva er det som gjør at så mange menn kommer i slike situasjoner, og hvordan formulerer de sin versjon?
Å spørre den andre handler ikke om å mistro kvinnene. Det handler om å ta innover seg at virkeligheten kan oppleves som vidt forskjellige univers av mennesker som var på samme sted til samme tid. Det vet alle journalister som har dekket en rettssak. Og journalistikkens fordømte plikt er enten å finne sannheten eller å synliggjøre disse universene. Uansett tematikk.
#Metoo er ikke bare en alvorlig fortelling om ukultur. Det er også fortellingen om en sosial revolusjon som snart skal bli en del av vår samfunnshistorie. Det er journalistene som skriver historien først, og den er det vanskelig å formidle helhetlig når bare den ene parten har fått snakke.
