Debatt

Jan Tore Sanner og Linda Helleland velger regelrett å ofre 22. juli-redningsmennene | Maria Holtane-Berge

  • Leder I Utstranda Velforening
  • Maria Holtane-berge
Det planlagte minnesmerket på Sørbråten er tenkt utformet slik.

Hvor ble det av samholdet? Hva skjedde med alle rosene?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bakgrunn: Regjeringen har besluttet at det omstridte, nasjonale minnestedet etter terroren 22. juli 2011 skal stå klart på Sørbråten i Hole kommune i 2017. Kun små endringer vil bli gjort i det opprinnelige forslaget. Les mer:

Les også

Regjeringen sier ja til det omstridte Utøya-minnesmerket


Vi i Utstranda Vel er enormt skuffet over at Staten velger å ofre vår psykiske og fysiske helse.

Det er uforståelig at regjeringen velger konfrontasjon og konflikt når dette faktisk handler om å minnes unge mennesker som så meningsløst døde i et kuleregn.

Vi lever allerede med tunge minner fra 22. juli-terroren som vi aldri blir kvitt.

At Jan Tore Sanner og Linda Helleland regelrett velger å ofre redningsmennene og påføre disse ytterligere belastning – de som var villige til å ofre eget liv for å redde unge AUF-ere i ytterste nød – er for oss uforståelig og bare trist.

Utstranda sine beboere vil ikke være preget mer enn vi allerede er av å være beboere på et sted for handlinger så umenneskelige at man ikke engang klarer å forestille seg dette.

Vi føler det på kroppen hver dag.

Lokalsamfunnet er totalt overkjørt

Som naboer og redningsmenn har vi aldri vært inkludert i prosessen for valg av plassering og utforming. Heller ikke Hole kommune sine folkevalgte har vært involvert i beslutningene.

Det er alvorlig og oppsiktsvekkende at lokalsamfunnet er totalt overkjørt fra statlig hold.

Hole kommune sine folkevalgte politikere har sagt NEI til plassering og NEI til utforming. Likevel har Jan Tore Sanner og Linda Helleland valgt å beslutte bygging av et minnested midt i et hardt belastet nabolag.

Ingen her vil noensinne glemme skuddene, synsinntrykkene og følelsen av avmakt og vantro.

Sivile redningsmenn sto i første rekke og hentet ut livredde og skadet ungdommer mens hjelpemannskaper sto på land. Da alle overlevende var tatt av Utøya bisto de i å sikre døde og trakk døde ungdommer på land.

Vi blir slått hånden av fra alle hold

Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene og Arbeiderpartiets ungdomslag (AUF) vært med i beslutningsprosessen hele veien.

  1. juli 2011 strakk vi ut vår hjelpende hånd til deres ungdommer – nå ber vi pent om at de strekker ut sin hånd for å bistå oss i vår livs kamp – for mange av oss er dette en kamp for egen psykiske helse.

Vi blir slått hånden av fra alle hold – Arbeiderpartiet, AUF, Nasjonal Støttegruppe for 22. juli-hendelsene og av dagens regjering.

Hvor ble nestekjærligheten av? Hvor ble det av samholdet? Hva skjedde med alle rosene?

Et massivt overgrep erstattes med et nytt overgrep

Nå blir et massivt overgrep i stedet erstattet med et nytt overgrep – denne gangen fra staten med støttegruppen på slep.

En støttegruppe som burde ivareta menneskene — ikke ta stilling i sak. En støttegruppe som skulle ha tatt vare på redningsmennene i tillegg til etterlatte og overlevende. I stedet velger de å sette til side redningsmennene – noe som oppleves sterkt og som en hån.

Nasjonal Støttegruppe for 22. juli-hendelsene velger å ikke forholde seg til NKVTS (Nasjonalt Senter om Vold og Traumatisk Stress) sin klare konklusjon:

NKVTS fraråder å bygge et minnested på Sørbråten da dette vil bli en for stor belastning for lokalbefolkningen og redningsmenn.

Støttegruppen representerer ikke alle pårørende

Mange av redningsmennene kjemper nå en desperat kamp for sin fremtidige hverdag.

Støttegruppen mener det er viktig å få på plass et nasjonalt minnested hvor de etterlatte kan gå for å minnes.

Det finnes allerede et minnested på Utøya hvor de fleste etterlatte har uttalt at de ser på som sitt minnested – det var der deres kjære levde sine siste timer.

De ønsker ikke å oppsøke en turistattraksjon og et kunstverk, og veldig mange ønsker heller ikke deres barns navn inngravert på monumentet på Sørbråten – nettopp fordi de støtter redningsmennene som stilte opp for deres barn den dagen de trengte hjelp. Redningsmennene klarte dessverre ikke å redde alle – men mange.

Mange av redningsmennene kjemper nå en desperat kamp for sin fremtidige hverdag

Nasjonal Støttegruppe for 22. juli-hendelsene hevder å snakke på vegne av «de pårørende». I realiteten har de ikke støtte fra mer enn ca. halvparten av de direkte pårørende – resterende støtter vår sak mot et minnested på Sørbråten.

Myndighetenes prestige - vår trussel

Forvaltningsmessige regler har aldri vært fulgt og beslutninger har blitt tatt på «kammerset». Det er ikke vårt demokrati verdig.

120 husstander på Utstranda har levert innsigelser til prosjektet.

Vi har kommet med andre forslag til beliggenhet i Hole som ikke er blitt tatt til etterretning.

Staten og støttegruppen er ikke innstilt på å komme til en løsning som alle kan forenes om. De har aldri tatt noe initiativ til en alternativ plassering.

Støttegruppen har vært invitert til befaring for å finne et alternativ som vi alle kan samles om for å ta tilbake verdigheten, men det har de ikke ønsket.

Forvaltningsmessige regler har aldri vært fulgt og beslutninger har blitt tatt på «kammerset». Det er ikke vårt demokrati verdig

Vi kan spørre oss hvorfor myndighetene har lagt prestisje i denne saken og latt være å søke en løsning som tar hensyn til alle parter og sikrer at vi får et minnesmerke der vi kan møtes for å minnes disse unge menneskene med ro, respekt og verdighet.

Utstranda sine beboere har levd 5 år med 22. juli og trusselen om et minnested, og har kun et ønske om å ta hverdagen tilbake og ikke fortsette å leve i minnene om 69 drepte ungdommer.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Ordføreren i Hole:

Les også

  1. - Jeg synes ikke dette passet helt i dag

  2. Naboer mener 22.juli-pårørendemå ta mer hensyn

Dette mener Aftenposten på lederplass:

Les mer om

  1. Debatt
  2. 22. juli
  3. Utøya