Debatt

Kort sagt, onsdag 6. februar

  • Debattredaksjonen

Skatteregler for frivillige, sivil ulydighet og miljøkamp, regjeringens sosiale profil, inkassobransjen, eldre arbeidssøkere, politiske influensere, Hitlers kjernefysiske våpenforskning, Russlands forhold til Finnmark, abort, navn på radioprogrammer, personvern og Røkketårnet. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen nye skatteregler for festivaler og frivillige

La meg bare avklare én ting: Regjeringen har ikke innført strengere skatteregler for festivaler og frivillige. Tvert imot. Det kan derimot virke som at flere først nå er blitt oppmerksomme på reglene som hele tiden har ligget der.

Frivillighet og ideell virksomhet er en viktig del av samfunnet vårt. Dugnadsånd er typisk norsk. Regjeringen vil derfor legge til rette for ideelle og frivillige, og egne regler gjelder for dem. Derfor har vi nesten doblet grensen for når frivillige organisasjoner blir omfattet av arbeidsgiveravgiften, og økt grensen for oppgaveplikt og skatteplikt for en som arbeider for ideelle organisasjoner fra 6000 kroner til 10.000 kroner.

Kommersiell virksomhet, der målet er å tjene penger, har andre regler. Disse har vært der siden 1996. Her gjelder de samme reglene for alle kommersielle bransjer, festivaler som andre. Alle er tjent med at kommersielle aktører, også i festivalbransjen, har orden og følger reglene. De er som følger: Jobber du på en festival og får festivalpass som betaling, anses det som et ansettelsesforhold, og om inntekten eller betalingen er over 1000 kroner i løpet av et år, så er den skattepliktig.

Dagens regler gir godt med rom for ideelle organisasjoner til å drive sin viktige virksomhet.

Jørgen Næsje, statssekretær i Finansdepartementet (Frp)

Sivil ulydighet for miljøet er på sin plass

Simen Gaure trekker i spalten Uviten frem Extinction Rebellions «udemokratiske forslag». I lenken han viser til, er slike ikke nevnt. Sikter han til sivil ulydighet i miljøkampen? Det er et virkemiddel som kun skal brukes når det man søker å verne eller endre er av kritisk betydning for menneskers rettigheter eller sikkerhet.

Med henvisning til IPCCs 1,5C-rapport skriver Gaure at man kan få «en håndfull prosents nedgang» i økonomien ved temperaturøkning på 3–4 grader.

IPCCs beskrivelse av klimaendringene er lite omstridt blant seriøse forskere. Likevel: Å spå om fremtiden, spesielt samfunnsutviklingen, er vanskelig. Utviklingen går raskere enn forskningens konsensusvurderinger. 3–4 graders oppvarming anses som katastrofalt, men er hva vi er på vei mot. Alt nå, med én grads oppvarming i forhold til førindustrielt globalt snitt, ser den internasjonale forsikringsbransjen de største utbetalinger den noensinne har hatt, på grunn av ekstremvær.

Gaures tolkning av IPCCs seneste rapport er at den ikke forkynner noen katastrofe av «bibelske dimensjoner». Ved FNs klimakonferanse i Katowice sa David Attenborough: Nå står vi overfor en menneskeskapt katastrofe som vil ramme hele kloden. Den største trussel vi har sett på tusener av år: klimaendringer. Om vi ikke gjør en motinnsats, er en kollaps for sivilisasjoner og utryddelsen av mye av naturens liv i sikte.

Noen tiårs fråtsing i klodens ressurser truer livsgrunnlaget til alle fremtidige generasjoner. Om sivil ulydighet må til for at vi skal gjøre en motinnsats som monner, er slike aksjoner på sin plass. Vår regjering og de fleste øvrige partier snakker alle om behovet for en innsats, men gjør lite.

Extinction Rebellion vil anvende ikkevoldelige, sivile ulydighetsaksjoner for å gi kommende generasjoner en effektiv stemme i dagens politikk.

Å ta ansvar nå, sammen med dagens unge og for kommende generasjoners livsgrunnlag, er nemlig mest demokratisk.

Stein Leikanger, Røn


Mer til dem som trenger det mest, SV?

I mange debatter etter at regjeringsplattformen ble lagt frem, har SV forsøkt å tegne et bilde av en kald, høyrestyrt regjering uten sosial profil, som skaper mer ulikhet og gir til overklassen. Dette er et bilde som ikke har rot i virkeligheten. En hovedprioritet for Venstre inn i denne regjeringen har vært å løfte dem som trenger det mest, og sikre alle barn like muligheter på tross av foreldrenes økonomi.

En viktig satsing de siste årene har vært gratis kjernetid i barnehage for lavinntektsfamiliene, noe som har gjort at nesten 50.000 barn nå har en tilnærmet gratis barnehageplass. Med Granavolden-erklæringen viderefører vi denne tydelige sosiale profilen, med målrettede tiltak som å øke barnetrygden med 7.200 kroner for barn under seks år, øke engangsstønaden og forbedre støtteordninger for studenter med barn, styrke bostøtten til barnefamilier, fortsette å ha redusert foreldrebetaling for barnehage og innføre gratis kjernetid i SFO/AKS, samt innføre et «fritidskort» for alle barn fra seks til fylte 18 år.

Tradisjonelt har også SV kjempet for mange av de samme sakene som vi nå har fått gjennomslag for, slik som høyere barnetrygd og lavere pris på tjenester som barnehage og SFO. Riktignok har de alltid ønsket å bruke pengene på absolutt alle, også de aller rikeste, mens vi har prioritert dem som trenger det mest. Så er det ikke heller SV, med sine universelle svar på alle sosiale utfordringer, som faktisk gir mest til overklassen, mens regjeringen og Venstre gir til dem som trenger det mest?

Guri Melby, stortingsrepresentant (V)


Nordmenn er gode betalere

De aller fleste forbrukere får aldri en inkassosak i det hele tatt. Som inkassoselskap gjør vi en jobb også for disse, noe også Forbrukerrådet bør gjøre.
Forbrukerrådets direktør Inger Lise Blyverket skriver i et innlegg i Aftenposten 28. januar at nordmenn er gode betalere. Det har hun rett i. Utgangspunktet er også at salærene er for høye. Vi er positive til at regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere endringer i inkassoloven. At nivået på salærene er en del av denne vurderingen, er naturlig.

Som Forbrukerrådet selv skriver, er det få som får en inkassosak. Da er det viktig å jobbe for alle forbrukerne som ikke får en inkassosak. Når man får noe på kreditt, tar man del i et fellesskap med alle som får kreditt fra samme sted. Inkassobyråenes rolle er å skape tillit til at dette fellesskapet fungerer.

Når inkassoloven må oppdateres, er det viktig å se på helheten i loven og ikke bare på salærene. Så lenge kredittmarkedet eksisterer slik vi kjenner det i dag, er en profesjonell og seriøs inkassobransje både nødvendig og ønskelig – da må hele regelverket ligge til rette for en slik utvikling.

Vi er alle glade for at vi kan krysse bomringer på kreditt, fremfor å sitte i eviglange køer for å betale kontant. At vi kan gjøre det, er en tillitserklæring til at systemet fungerer.

Siv Hjellegjerde Martinsen, administrerende direktør i Lindorff



Arbeidssøkere over 50 år

Det er nok dessverre mange arbeidssøkende over 50 år som føler seg som en utrangert og havarert Ford Sierra som ikke går igjennom EU-kontrollen og må skrotes.

«Vi takker for interessen, men vi har nå valgt kandidat og beklager at valget ikke falt på deg i denne omgang, vi ønsker deg lykke til videre». Dette er ikke ukjente ord for mange arbeidssøkende i 50-årene.

Problemet er at man begynner å bli for gammel for bedrifter som ønsker å ansette yngre mennesker som løper enda fortere. De ser gjerne at du har 40 års erfaring, men du bør ideelt sett være rundt 30 - 35 år gammel.

De fleste arbeidssøkende har vært i et oppfølgingsprogram hos en bedrift som via Nav kjørte et utvidet jobbsøkerprogram og skulle bistå den enkelte å komme i arbeid. Mange har nok hatt utbytte av alle tips om CV-bygging, søknadstips osv.

Men, dessverre så er det en slags mal på en del slike kurs at arbeidsledige uansett skal snakkes til litt som barn. Stå opp om morgenen, viktigheten av rene klær, puss tennene, husk å møte opp noen minutter før på intervju osv. De vil nok det beste, men de må ikke glemme at de har med personer som har lang livserfaring på den andre siden av bordet.

NAV må tenke nytt. Man snakker hele tiden om prosjekt for å få enkelte grupper ut i arbeid.

Tiden er inne for Nav til å se på de arbeidsledige som er i 50-årene. Disse er en kjemperessurs. De går ikke ut i mamma- eller pappaperm og de er fleksible når det gjelder arbeidstid.

Svein Otto Nilsen, fylkestingsrepresentant for Pensjonistpartiet i Trøndelag


Etterlyst: Politiske influensere

Erland Bakke håper på en valgkamp med influensere. Da må han hjelpe frem nye og mer politiske stemmer.

Influensernes forretningsmodell er å framstå som vennen du skulle ønske du hadde. Det finnes ikke rom for å snakke politikk. Forskningsinstituttet CICERO gjorde i høst et forsøk på å endre det. De betalte youtuberne Murdrocks og Sara Høydahl for å lage videoer som formidler klimaforskning. Den mest politiske av dem foreslår avslutningsvis å kutte palmeolje, rødt kjøtt og bilkjøring – og å stemme på partier som er opptatt av klima. Ikke et ord om å engasjere seg i en organisasjon som Natur og Ungdom eller skolestreike. Og ikke et ord om å fly mindre. For noen kunne jo føle seg støtt?

Derfor deler jeg Bakkes ønske om at influenserne deltar mer i valgkampen – med meninger, ikke selfies med politikere. Samtidig må Bakke og hans like fjerne seg fra reklamebyrålogikken: De må oppføre seg mer som medier og forlag, der førstesideoppslag og kioskveltere finansierer de nye stemmene og de mindre kommersielle prosjektene. Når ser vi influensere bak #Klimastreik?

Eivind Hoff-Elimari, redaktør Pan

Hitlers H-bombe

Norsk Industriarbeidermuseum har helt rett i at tyskerne drev kjernefysisk våpenforskning helt til krigens slutt. I russiske arkiver er det funnet dokumenter om tyske forsøk på å lage et termonukleært fusjonsvåpen, – altså en H-bombe. Prosjektet ble ledet av nazi-fysikeren Kurt Diebner. Han beskrev innretningen nøye i «Kerntechnik» i 1962.

Man varmet opp en blanding av de tunge hydrogenisotopene Deuterium og Tritium med en elektrisk utladning. Gassen var pakket inn i vanlige eksplosiver og ble presset sammen under detonasjonen. Mye tyder på at tre prøveeksplosjoner lyktes. Siden det nå er over 70 år siden det smalt, er det for sent å påvise radioaktiviteten.

Albert Speer, Heinrich Himmler og Adolf Hitler selv håpet helt til slutten at et atomstridshode til levering med V1 og V2 missiler kunne komme tidsnok til å sikre tysk seier. Denne illusjonen medvirket nok til at tyskerne ikke ga opp før.

Hans Christofer Børresen, dr.med.


Kan Russland angripe Finnmark?

Siden annekteringen av Krim-halvøya og den væpnede konflikten med nabolandet Ukraina i september 2013, har vesteuropeere hatt en sterk grad av frykt for hva president Putins neste trekk kan bli.

I 1970/80-årene var jeg sammen med store norske entreprenørfirmaer engasjert i utbygging av en helikopterbase i Longyearbyen og ikke minst den store vannkraftstasjonen i Boris Gleb. Av den grunn tilbrakte jeg en tid sammen med den russiske akademiske eliten. Jeg ble alltid stilt det samme spørsmålet: Hvorfor kan ikke Norge dele Finnmark fylke med Russland?

For å kunne forstå spørsmålene om deling av Finnmark er det nødvendig å se på situasjonen slik den er i dag. Finnmark fylke på 48631 kvadratkilometer ligger i iskanten av Barentshavet, og vi vet i dag at havet har store ukjente verdier av olje, gass og kull og ikke minst ufattelige mengder av edelt metall. Den verdensomspennende sjøveis handelstrafikk mellom Asia og Europa vil få kortere reisetid med et isfritt Barentshav. I dette forholdet vil Kirkenes og Hammerfest oppleve en rivende utvikling.

Det jeg nå har trukket frem, kjenner selvsagt president Putin til, og i den forbindelse er jeg ekstra engstelig for at han krysser grensen når som helst. Vi må ha en stående brigade med de mest avanserte våpen i det området. Det haster. Vårt forsvar er ikke tilfredsstillende.

Historien har vist at Russland gjør det de vil.

Kristian Nordberg


Røkketårnet som symbol

Thomas Thiis-Evensens innlegg 3. februar var fullt av potente referanser. Vertikalen er «oppløftet», obeliskene kneiser, «Seier. Keiseren på toppen ser ned på oss, og vi opp til ham.» (Er det Røkke han tenker på?) Man kan bli matt av så mye virilitet og maktsymbolikk.

Tilsvarer antall etasjer institusjonens betydning? Slottet i Oslo ligger på en beskjeden høyde og har bare tre etasjer. Stortinget er ikke stort høyere. Røkketårnet blir tre ganger så høyt som Oslo rådhus, er det tre ganger så viktig? Røkketårnet er ikke arkitektur, men en finansoperasjon. Røkke skal redde verdenshavene, og derfor må han få lov til å rive sitt kontorbygg og bygge et som er mye, mye høyere. Dette må andre utbyggere merke seg. Skaff deg et skinn av idealisme, så kan du bryte alle regler.

Thomas Thiis-Evensen signerer sitt innlegg «professor dr.philos.» og fremstår som en ubunden fagautoritet. Men den første meldingen om Røkketårnet hadde en skisse av skyskraperen signert Thiis-Evensen. Hvilken rolle har Thiis-Evensen hatt i denne byggesaken – og har han andre bindinger til Røkke?

Ulf Grønvold, arkitekturhistoriker


Abortsakens dilemmaer

I Aftenposten 3. februar hevder Hadia Tajik at kvinner nektes kunnskap om egen kropp. Hun peker helt riktig på at vi mangler kunnskap om kvinnehelse. Aborter må selvfølgelig gjøres så trygge som mulig. Når Tajik beveger seg inn på spørsmålet om prenatal testing (NIPT) og senaborter, kan jeg imidlertid ikke følge henne.

Det er neppe mulig å forby NIPT og nye tester som kommer fordi vi ikke kan og bør holde kunnskap tilbake. Men det må likevel være lov å mene at fosteret bør ha rettigheter og lov å problematisere utviklingen hvor fostertester åpner for testing av kjønn og egenskaper uten å bli stemplet som «dypt konservativt og umyndiggjørende for kvinner» og «temmelig ytterliggående aktører».

Kanskje det er Tajik som er ytterliggående når hun ikke vil diskutere de etiske dilemmaer om avveining av forholdet mellom fosteret og moren, det som Henrik Syse i kronikken i Aftenposten samme dag beskriver så fint: «Vi må møte dilemmaene i forbindelse med abort med ærefrykt». Er Tajik villig til det?

Ola Didrik Saugstad, professor i barnesykdommer


Forskerne ved OUS tar personvern alvorlig

Det er feil når personvernombudet ved Oslo universitetssykehus (PVO) mener forskerne tar personvernet lettvint. Fordi vi trenger å kunne hente inn oppdaterte opplysninger om pasientene, kan de ikke være anonyme, men avidentifiserte eller «pseudonyme», slik at behandlende lege kan identifisere dem hvis nødvendig. Vi kan da også få de nødvendige opplysningene om sykdommen fra sykehusets databaser uten at pasientens identitet blir kjent. I våre prøver og analyser er pasientene kodet på samme måte. Dette er godkjent av etisk komité, og 99 prosent av pasientene våre samtykker både til dette og til at vi kan dele prøver og data med andre som forsker på sykdommen deres.

PVO hevder at pseudonyme data er like sensitive som data med navn og personnummer fordi pasienten kan identifiseres indirekte og krever at de må låses inne på sykehusnettet. Mens sykehusnettet har svært begrensede muligheter for kontakt med internett, er forskerne helt avhengige av omfattende og variert tilgang og bruker et separat forskernett som gir bedre fleksibilitet enn det som er tillatt i sykehussystemene.

Vi har forklart at dette blir meningsløst. Våre vitenskapelige artikler basert på slike data ligger åpent på internett, og vi kan uten problemer finne tilbake til pasientene som står bak hvert enkelt datapunkt. Dette er nødvendig for å ha kvalitet i og tillit til forskningen. Men for utenforstående fremstår de som anonyme.

Å flytte deler av datagrunnlaget vårt over på et uegnet nett skaper en illusjon av personvern, men gjør forskningen svært vanskelig. Å flytte mange brukere som ikke trenger det over på et lukket nett der de virkelig sensitive personopplysningene ligger, reduserer også sikkerheten der.

Ola Myklebost, professor, Universitetet i Bergen og seniorforsker, Oslo universitetssykehus


Uskikk med navn

Man kan stusse. Hvorfor skal programposter bære navn etter en bestemt programleder?

I 2016, 2017 og et stykke ut i 2018 ble vi radiolyttere stadig minnet på at det fantes så å si daglige programsendinger med den forklarende (?) tittel eller vignett: «Jacobsen». Så kaster han inn håndkleet og gir seg. Ikke et vondt ord om ham eller om innholdet i programmet, som altså bare het «Jacobsen». Han hadde jo en mangeårig programledervirksomhet bak seg. Han hadde fin diksjon og fant oftest interessante viklinger. Han takker for seg, og alle syntes det vel var litt vemodig, «Jacobsen»s tid var over. Men så dukker det opp andre programledere som ikke til nå har hatt egen plakat.

Men så: Et navn vi merker oss, er «Holm». Utmerket programpost og programleder, men ikke alltid er det Holm som står bak mikrofonen. Hva er dette for merkelig annonseringspolitikk i NRK radio? Jeg husker da «Reiseradioen» ble introdusert på 1960-tallet, vi husker markante programledere som for eksempel Johan Vigeland, Totto Osvold. Kjell Edlund, med flere. «Nitimen» og «Reiseradioen» var kjente og kjære innslag. Nå skal programmer oppkalles etter den for tiden aktuelle programleder. Vi husker to programposter som ble personifisert. «Ønskediktet» med Hartvig Kiran og «Vi går om bord» med Erik Bye. Vi forholder oss for eksempel til «Jukebox» med eller uten Gunvor Hals. Vi forholder oss til «Eviggrønne» og en rekke programposter uten at det må legges inn i tittelen et etternavn.

Jeg synes programmeringsplakatene med etternavn er en uheldig uskikk som ikke henspiller på innholdet uten at det assosieres med et etternavn.

Odd Helmer Handeland, skribent

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Klimapolitikk
  3. FNs klimapanel
  4. Solberg-regjeringen
  5. Sosialpolitikk
  6. Inkasso
  7. Arbeidsliv

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 10. juli

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 9. juli

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 8. juli

  4. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 4. juli

  5. DEBATT

    Kort sagt, fredag 26. juni

  6. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 27. juni