Debatt

Dagens kortinnlegg | torsdag 11. januar

  • Redaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg Jan Balsruds flukt, norske krigsfilmer, skogbruk, lærermangel, ernæring og psykiske lidelser, samt vern om mer enn Lofoten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Historien om Baalsrud

I slutten av 50-årene var Flymedisinsk Institutt på Blindern opptatt av hvordan mennesker, les flyvere, best kunne overleve hvis de havarerte i arktisk klima. Dette var lenge før GPS. Farte man seg vill i en kald ødemark var man ille ute. Påkledning, soveposer og mye mer ble gjenstand for forskning og diskusjoner.

Jan Baalsruds navn ble nevnt en gang. Rundt bordet satt en av legene som hadde tatt imot Jan Baalsrud ved flyktningmottaket i Sverige. Han fortalte:
«Baalsrud hadde ikke koldbrann, han skar av seg tærne til ingen nytte.»
Det forandrer ikke historien om han skar av åtte eller ni tær, eller om han av medisinske årsaker ikke hadde behøvd å gjøre det.
Jeg traff Baalsrud på Tenerife rundt 1965. En rekke krigsinvalider dro på ferie til Kanariøyene på den tiden. De aller fleste ønsket å besøke Baalsrud på Tenerife, der han bodde med sin spanske hustru. Han ønsket ikke å snakke om fortiden. Men på en måte ble han forfulgt av den. Han hadde en underlig, haltende gange.
Det skyldtes tapet av åtte eller ni tær.

Per Ellert Rinde


Norske krigsfilmer

I løpet av de senere år har jeg sett flere gode norske krigsfilmer. Men jeg undrer meg litt over at det hele bare dreier seg om innsatsen til sabotørene og motstandsfolkene. Derfor savner jeg Innsatsen til den offisielle, norske hæren da tyskerne okkuperte Norge.
Den norske hæren kjempet tappert til tross for at landet hadde en udugelig politisk ledelse som nesten ikke hadde foretatt seg noe som helst for å forberede landets befolkning mot det som kom.

Felttoget i Norge varte i to måneder. De norske soldatene klarte til og med å gjenerobre Narvik. Deretter tok tyskerne Narvik ennå en gang etter at spesialtrenede alpejegere fra Østerrike som kom med tog gjennom Sverige hadde kommet Wehrmacht til unnsetning.
Jeg synes at det burde lages en film om dette.

Bjørn Skaug, Halden


Aktivt skogbruk er en del av klimaløsningen

I Aftenposten 24. desember 2017 hevder Gjermund Andersen at det er bedre for klimaet å verne skogen enn å bruke den aktivt og at skogen er et sikkert karbonlager. Det er den dessverre ikke. Skogbranner, insektsutbrudd og stormer kan på et blunk forvandle en skog fra å være et karbonlager til å bli en utslippskilde.
Dersom den globale temperaturen fortsetter å øke, vil slike hendelser også kunne inntreffe hyppigere. Vern av skog er derfor ikke et sikkert klimatiltak. Et sikkert klimatiltak vil være å la oljen bli liggende under jorden, men da trenger vi noe å erstatte den med.
Alt som kan lages av olje kan i prinsippet lages av tre og skogen er derfor en del av løsningen. FNs klimapanel viser hvordan vi må plante mer og hogge mer hvis vi skal lykkes i klimakampen. Dette kan vi gjøre gjennom å øke produksjonen der det allerede finnes skog og ved å etablere skog på nye arealer. Slik vil også karbonbindingen øke. Forutsetningen er selvfølgelig at vi driver et bærekraftig skogbruk og i Norge er praktisk talt hele skogbruket miljøsertifisert. Næringen viser stort ansvar og stiller strengere krav til seg selv enn myndighetene gjør.
Selv om skogressursen er fornybar, er den ikke ubegrenset. Skogressursen kan ikke alene løse klimautfordringene, men uten å bruke den blir det svært krevende å nå klimamålene.

Ida Aarø, rådgiver i Norges Skogeierforbund


Lærere: uklar forskning, klare tall

I tilknytning til debatten om lærernormen bebreider Kristin Clemet (Aftenposten 5. januar) KrF for ikke å vente på forskning om lærertetthet. Men her bør hun trå varsomt:

Studier på dette feltet kan ha store svakheter. Politikere må ha lov til å utøve skjønn når forskningsresultater er uklare eller snodige. Da kan det ha mye for seg å lytte til hva lærere sier, slik KrF gjør.

Men hverken lærerorganisasjonene eller politikere bør ignorere klare tall. Lærernormen vil forverre lærermangelen. Vi har allerede en mangel på 4000, lærernormen bidrar med ytterligere 3000, og manglende produksjon av 3000 lærere i 2021 som følge av innføring mastergrad, gir i sum en lærermangel på ca. 10.000 om tre-fire år.

Dette er ikke en prognose, det er et addisjonsstykke. Dette må politikere fra alle partier ta tak i og endre de vedtak som har brakt oss hit, herunder også Clemets egen opptaksgrense fra 2005, nemlig gjennomsnittskarakter på 3,5 for å bli lærer.
Den er en årsak til dagens lærermangel og må justeres ned til f eks 3,3. Der er ikke forskjell mellom en lærer med 3,5 i snitt, og en med 3,3.

Karl Øyvind Jordell, professor i pedagogikk Universitetet i Oslo


Andre årsaker til psykiske lidelser

Jan Ivar Røssberg og Ole A. Andreassen har en interessant kronikk om dette i Aftenposten den 29. desember.
Vi i pasientorganisasjonen NPIF er enige i at en økt forståelse av årsakene og sykdomsmekanismene vil føre til en bedre spesifikk behandling. Men ikke glem spesifikk, medisinsk begrunnet ernæringsbehandling. Dette må inn i førstelinjetjenesten, det kan det gi store samfunnsøkonomiske besparelser og at behov for andre tilbud kan frafalles.

De to diskuterer arv og miljø, men utelater de viktige miljøfaktorene mat, næringsstoffer og tarmflora. Mange med psykiske lidelser velger et dårlig kosthold, men hjernen trenger alle næringsstoffene. De nevner med forskning i immunologi, men ikke reaksjoner på mat.
Mange med psykiske lidelser har et forhøyet nivå av antistoff mot matproteiner og blir betydelig bedre når de matvarene fjernes. Forskningsfeltet «Gut-Brain» er viktig.

Helseminister Bent Høie har etterlyst nye behandlingsmetoder, medisinsk begrunnet ernæringsterapi er ett av dem. Forskning i dette feltet er savnet, det er store, norske kunnskapshull. Det er etisk uforsvarlig å avvise ernæringsbehandling.

Merete Askim, ernæringsfysiolog, høyskolelektor EM HiST/NTNU, styreleder i pasientorganisasjonen NPIF


Regjeringen må verne mer enn Lofoten

Å verne LoVeSe bør være en selvfølge. Solberg 2 må bli regjeringen som lar oljen bli i bakken.

Norsk oljeutvinning er et av de viktigste temaene i forhandlingene på Jeløya. Debatten handler i stor grad om vern av Lofoten og andre sårbare områder. Men skal den nye regjeringen ta klimatrusselen på alvor, må den avlyse 23. og 24. konsesjonsrunde.

I nyttårstalen sa statsministeren: Vi må forberede oss på en fremtid (…) hvor veksten må komme i grønne og klimavennlige næringer. Vi må sørge for at det samfunnet vi overlater til våre barn og barnebarn, er i minst like god stand som det samfunnet vi overtok fra våre foreldre.

Dette forplikter. Skal vi nå målene i Paris-erklæringen, må det aller meste av verdens oljeressurser bli liggende i bakken. Å fortsette å satse på oljen, og dermed tro at norsk økonomi skal skånes for dette, er naivt.

Den norske økonomien er et sjansespill. I 2017 ble «klimarisiko» et «buzzword». Dette innebærer klima-stresstester av virksomheter. En naturlig konsekvens er at strengere klimapolitikk, for eksempel gjennom økt pris på CO₂, vil gjøre flere oljeselskaper ulønnsomme – også norske.

Et nei til mer oljeutvinning er mer enn symbolpolitikk. Norge er verdens syvende største eksportør av CO₂. At Norge pumper opp mer olje og gass er dermed et reelt bidrag til global oppvarming.

Jeg vil rose Solbergs første regjering for å ha snakket mye om det grønne skiftet. Regjeringen Solberg 2 kan bli regjeringen som sørger for at det gjennomføres. Da må regjeringen verne mer enn Lofoten og avlyse 23. og 24. konsesjonsrunde.

Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. FNs klimapanel
  3. Pedagogikk
  4. Klima
  5. Bent Høie