Tilkoblet og fraværende | Inge Eidsvåg

OPT_ta696701_doc6oz572y6wjc871rxaaj_doc6oz58cb6ejlzgkgeaaj-Sjj0ZzMTZW.jpg

Skjermsamfunn. Ta hensyn og la alltid levende ansikter være viktigere enn lysende skjermer.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det har alltid vært gamle menneskers privilegium – og forbannelse – å være bekymret. Ofte har bekymringene vært forårsaket av teknologiske nyvinninger.

Da boktrykkerkunsten ble oppfunnet, var man bekymret for at lesningen ville skape lediggang og sinnenes fordervelse. Da spinnemaskinen kom, bekymret man seg for sysselsettingen i tekstilindustrien. Da de første bilene rullet langs veiene, var man bekymret for skremte hester og grinder som ble stående åpne. Og da fjernsynet kom, fryktet man at det ville ødelegge alt sosialt liv.

Inge Eidsvåg, Lillehammer

Men verden fortsatte å gå sin skjeve gang, og ofte viste det seg at det man bekymret seg for i virkeligheten ble til velsignelse for land og folk.

Grunn til bekymring

Noen ganger har bekymringene vært vel begrunnet. De som i etterkrigstiden advarte mot miljøødeleggelser og atomvåpenopprustning, hadde all grunn til det. Vi som i dag er bekymret for klimakrisen, ressursforbruket, de økende økonomiske ulikheter og den militære opprustningen, har også grunn til det.

Vi griper den lille tingesten med et begjær som får storrøykere utenfor sykehusporten til å virke flegmatiske

I dag er det også noe annet som gjør meg betenkt, nemlig hva skjermsamfunnet gjør med oss. (De fantastiske godene er ikke mitt tema her.) Hos noen, både unge og eldre, er smarttelefonen vokst sammen med hånden, og den er alltid ladet. Som et slumrende dyr er den alltid i nærheten, og ved den minste uoppmerksomhet glefser den til og skaper indre uro.

«Spytt ikke på gulvet»

Derfor må den mates med vår oppmerksomhet, igjen og igjen. Når flyet lander eller kinoforestillingen er over, griper vi den lille tingesten med et begjær som får storrøykere utenfor sykehusporten til å virke flegmatiske. Er frihetens gevinst i ferd med å bli tilgjengelighetens tyranni?

I min barndom på 1950-tallet sto et skilt på butikken hos vår lokale handelsmann: «Spytt ikke på gulvet!» Var det virkelig nødvendig å minne folk om dette? Fantes det noen som ville ha spyttet på gulvet hvis skiltet ikke hadde vært der? Tja, kanskje noen eldre skråtobakktyggende menn, som glemte at de var innomhus når munnen ble for full.

I dag ser vi ingen slike skilt lenger. De er ikke nødvendige. Ikke bare fordi færre tygger skråtobakk, men også fordi budskapet sitter i kroppen.

Naiv ønsketenkning?

Hva har dette med skjermsamfunnet å gjøre? Ikke annet enn at jeg håper og tror at når det er gått noen år, vil vi alle uoppfordret slukke våre mobiltelefoner når vi er på kino, konsert, i selskaper eller på møter. Ingen vil finne på å sjekke mobiltelefonen når vi sitter i samtale med andre eller leker med barn, og ved måltidene er det utenkelig at noen bringer den med, med mindre det er alvorlig sykdom i familien. Skolen er forlengst blitt mobiltelefonfri sone, og på toget snakker man lavt eller går ut i gangen hvis telefonen ringer. (Medpassasjerer kan nemlig ikke lukke ørene, slik vi lukker øynene.)

Er dette naiv ønsketenkning? Jeg håper ikke det. Men det forutsetter at vi begynner nå. Ikke med skilt på veggen, men med å ta hensyn og alltid la levende ansikter være viktigere enn lysende skjermer.


Les mer om mobilkultur, og ukultur:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.