Debatt

Debatten om norsk økonomi er et rollespill for å tekkes velgerne

  • Christian Tybring-Gjedde
    Christian Tybring-Gjedde
    Stortingsrepresentant (Frp)

Innleggsforfatteren mener debatten etter finansminister Jan Tore Sanners fremleggelse av statsbudsjettet er et hylekor. Foto: Terje Pedersen / NTB

Ingen partier har noe politisk å tjene på å fremme en langsiktig ansvarlig økonomisk politikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

7. oktober la regjeringen stolt frem forslaget til statsbudsjett for 2021. Som tidligere år fikk forslaget det glatte lag av en samlet opposisjon. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre uttalte at forslaget var en skatteskandale. På Aps hjemmesider hevder Støre at regjeringen velger å gi en gavepakke til de rikeste fremfor å få folk i jobb.

Skal man følge Støres resonnement fullt ut, så har regjeringen sittet i budsjettkonferanser og klekket ut skatteløsninger som sikrer at de rike blir rikere, slik at folk står uten arbeid.

Konspirasjonsteorien er så hinsides at jeg våger å påstå at ikke engang Støre selv tror på den. Men politisk er den selvsagt opportun. Støre gjør det han kan for å skape avstand mellom Ap og regjeringspartiene, og i særlig grad Høyre.

Rollespill for å tekkes velgere

Også de øvrige opposisjonspartiene deltar i hylekoret. Påstander florerer om usosiale kutt som vil føre til flere fattige. Budsjettforslaget er videre distriktsfiendtlig og et forsøk på sentralisering.

Det hele er et rollespill for å tekkes egne og forhåpentlig nye velgere. Også mitt eget parti deltar i teateret. Men Fremskrittspartiet forsøker i hvert fall å løfte noen bredere og langsiktige økonomiske problemstillinger. Gjerne opportunt, men ikke mindre viktig og riktig av den grunn.

Internasjonale forpliktelser

Ingen partier har noe politisk å tjene på å fremme en langsiktig ansvarlig økonomisk politikk. Snarere tvert imot. Stortinget ønsker ikke å få seg forelagt flerårige budsjetter. Da blir det umulig å unngå økt avhengighet av offentlig finansiering. Bundne kostnader og lovpålagte tjenester gjør at avstanden mellom offentlige inntekter fra fastlandsøkonomien og offentlige utgifter øker.

Også internasjonale forpliktelser Norge har valgt å inngå, bidrar til raskt voksende utgiftsposter. Offentlig overforbruk tærer på statens oppsparte midler i Statens pensjonsfond, og regnestykker viser at vår felles formue allerede er forpliktet bort. Legger man til at enkelte partier ønske å avvikle inntektskilden, vil situasjonen på sikt bli dramatisk.

Moralsk konkursbo

Alle partier med unntak av Frp mener det er vår moralske og internasjonale plikt hvert år å ta imot 3000 kvoteflyktninger, gjerne flere. Det hele er imidlertid et moralsk konkursbo. At man kunne hjulpet flere hundre ganger så mange i flyktningenes nærområder, synker ikke inn.

Det hevdes at man kan gjøre begge deler, men selv ikke i eventyrland er det mulig å bruke den samme kronen flere ganger. Kostnaden er beregnet til 3 milliarder kroner det første året. I et livsløpsperspektiv er kostnaden 50 milliarder. Utgiftene til mottak av flyktninger presenteres imidlertid ikke i statsbudsjettet. De usynliggjøres ved å inkludere dem i ulike budsjettkapitler.

Antallet permanent uføre er i dag mer enn 360.000 personer. Det er en dobling på åtte år og utgjør 11 prosent av alle mellom 18 og 67 år. Antallet er økende. Andelen unge er i særlig vekst. Den direkte kostnaden er nær 90 milliarder kroner.

Styrker politisk prestisje

Restriksjoner på næringsaktivitet og subsidier til klimatiltak er raskt økende. Dette er tiltak som ikke er registrerbare i en global sammenheng, men som styrker den politiske prestisjen og Norges anerkjennelse internasjonalt.

Til tross for at det globale klimaregnskapet ville blitt langt bedre dersom Norge hadde brukt de samme pengene globalt, insisterer et bredt politisk flertall at pengene til klimatiltak skal brukes i Norge. Igjen, uansett hvor moralsk motivert man er, kan man kan ikke bruke den samme kronen to ganger.

Antall ansatte i offentlig sektor er skyhøyt og voksende. Selv om man holder helseforetak, statsaksjeselskap og statsforetak utenfor, er det i dag flere enn 700.000 mennesker som har sitt daglige virke i offentlig sektor. Antallet er eksempelvis dobbelt så høyt som i vårt nordiske naboland Finland.

Politisk selvmord

Antall ansatte i humanitære og idealistiske interesseorganisasjoner har økt enormt de siste årene. Disse er i stor grad finansiert over offentlige budsjetter. Denne prosessen er selvforsterkende fordi organisasjonenes økende deltagelse i den offentlige debatten gjør det vanskeligere for politikerne å overse deres krav.

Utgifter til alderspensjoner for 2021 vil være om lag 500 milliarder. Det er en tredobling fra år 2000. Det skyldes til dels demografien, men også at eldre lever lenger. Til tross for dette vil det være politisk selvmord å foreslå en økning i pensjonsalderen.

Dersom regjering og storting ikke evner å ta dramatiske økonomiske grep, er alt snakk om økonomisk fleksibilitet en illusjon. Så lenge partiene, interesseorganisasjoner og mediene finner det opportunt å skape store debatter ut av økonomiske uvesentligheter, vil de økonomiske elefantene i rommet etter hvert gjøre det umulig for andre politiske dyr å overleve.

Les også

  1. Dette er ni av de mest sentrale endringene i statsbudsjettet for 2021

  2. Statsbudsjettet 2021: Her er en guide til å gjennomskue skrytelistene

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Økonomisk politikk
  2. Statsbudsjettet 2021