Regjeringsadvokaten tar feil om Parisavtalen
En politikk og økonomi som bidrar til økende utslipp, kan vanskelig ansees å være i tråd med Parisavtalens formål.
Forhandlingene i klimasaken er over. I syv dager har Høyesterett lyttet til argumenter fra partsrepresentantene. Nå skal dommen falle. Mye er blitt skrevet om saken, men det er betimelig å peke på noen grunnleggende feil i regjeringsadvokatens påstander om Parisavtalen.
Hovedspørsmålet i saken er om Norge handlet i strid med miljøbestemmelsen i Grunnlovens paragraf 112 da utvinningstillatelsene i Barentshavet sørøst ble gitt i 23. konsesjonsrunde. Dette må blant annet drøftes i lys av Norges folkerettslige forpliktelser, særlig Parisavtalen. Regjeringsadvokaten bekrefter riktignok at Parisavtalen bør vektlegges i denne drøftelsen, men han mener at avtalen ikke stiller noen rettslige krav. Her tar han feil.
Norge er bundet av Parisavtalen
Parisavtalen er en bindende folkerettslig avtale mellom stater, inkludert Norge. Den setter opp konkrete mål, rettslige plikter og handlingsnormer for å styrke det globale svaret på klimatrusselen. Som part i Parisavtalen har Norge gitt avkall på «business as usual» i form av en tøylesløs fossilbasert økonomi.
Tre argumenter taler for det:
1) Norge har forpliktet seg til å handle i samsvar med avtalens formål basert på det folkerettslige prinsipp om å handle i god tro. Parisavtalens formål inkluderer å holde økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Man skal også tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1.5 grader.
Ifølge avtalen og FNs klimapanel krever temperaturmålet at de globale utslippene av karbondioksid er netto null rundt 2050 (såkalt global karbonnøytralitet).
Kuttene må tas
Klimapanelet er klare på at dette krever raske, langtrekkende og gjennomgripende samfunnsendringer på tvers av alle sektorer – endringer av et omfang vi ikke tidligere har sett. Jo lenger man venter med å redusere utslippene globalt, desto dypere og dyrere kutt må tas senere. Men de må tas. En politikk og økonomi som bidrar til økende utslipp, kan vanskelig ansees å være i tråd med Parisavtalens formål.
2) Parisavtalen har enda et formål, som går ut på å gjøre finansieringsstrømmer klimarobuste og forenlige med lavere utslipp. Igjen, å handle i god tro med formålsbestemmelsen krever en strategi for samfunnsutvikling som er klimanøytral og skaper vekst og velstand løsrevet fra fossile kilder.
Å satse på oljeutvinning og oljeinntekter gjør samfunnet og staten sårbare for verdifall og et internasjonalt tap av omdømme. Dette er ikke I tråd med formålet om klimarobusthet.
Økt innsats over tid
3) Parisavtalen er ikke, som så ofte blir hevdet, en ren «bottom-up» avtale hvor all klimainnsats overlates til statenes skjønn. Partene skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag til utslippsreduksjoner, men avtalen setter noen føringer rundt dem.
Avtalen legger opp til økt innsats over tid, hvor klimabidragene skal meldes inn hvert femte år. I henhold til artikkel 4, tredje ledd, vil hver parts nasjonalt fastsatte bidrag utgjøre en progresjon ut over gjeldende nasjonale bidrag og være uttrykk for landets høyest mulige ambisjon. Bidragene skal ta hensyn til landenes felles, men differensierte ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter.
Juridisk uholdbart
Regjeringsadvokaten anerkjenner riktignok det rettslige kravet om progresjon. Men han avviser at kravet om høyest mulig ambisjon har rettslig betydning. Dette er inkonsekvent og juridisk uholdbart.
Begge kravene står i samme paragraf, rett etter hverandre. Kravet om høyest mulig ambisjon, på lik linje med progresjon, skaper en rettslig aktsomhetsnorm som statene har forpliktet seg til å handle i samsvar med.
I lys av risikoen som klimaendringene medfører, er aktsomhetsplikten særlig høy: Hver medlemsstat er nødt til å iverksette tiltak som er effektive, adekvate og nødvendige for å avverge risikoen. Samtidig må tiltakene tilsvare statens høyest mulige ambisjon.
Stater med større kapasitet og handlingskraft – som Norge – har et økt ansvar for å gå fortere og dypere til verks med å redusere utslippene til netto null og under, slik at global karbonnøytralitet kan oppnås og hele verden dekarboniseres. Dette følger av Parisavtalen.
Høyest mulig ambisjon
Disse tre elementene i Parisavtalen har rettslig betydning i klimasaken. De kan ikke, som Regjeringsadvokaten ønsker, feies under teppet. Høyesterett bør ta hensyn til dem når Grunnlovens paragraf 112 tolkes.
Det bør være mulig å konstatere at nye letelisenser for fossile ressurser går i feil retning i forhold til Parisavtalens formål og hensyn og kravet om høyest mulig ambisjon. Istedenfor å bidra til å dekarbonisere verdensøkonomien som Parisavtalen og vitenskapen krever, øker lisensene sannsynligheten for større utslipp og risikoen for enda større klimaskader. Høyest mulig ambisjon ser annerledes ut.
