Debatt

Professoren tar feil om Parisavtalen

  • Morten Wetland
    Morten Wetland
    Tidligere FN-ambassadør

Klimatoppmøtet i København i 2009 var mislykket, skriver innleggsforfatteren. Her en demonstrant som hadde liten tro på det. Foto: Tore Meek / NTB

Når man leser internasjonale avtaler, skal man stoppe opp litt dersom alle verdens land har undertegnet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 24. november forsøker jusprofessor Christina Voigt å sette fart på spørsmålet om hva Parisavtalen har å si for saken i Høyesterett om 23. konsesjonsrunde. La oss se på denne Parisavtalen, og la meg da ta leseren med til klimatoppmøtet COP 13 på Bali i 2007.

Der på Bali fikk jeg en forelesning på tomannshånd av Danmarks statsministers fremste klimamedarbeider, Bo Lidegaard. Danskene skulle være vertskap for COP 15 i 2009, som ble mislykket. Danskenes plan for København-møtet var å presse de mest sentrale statslederne sammen i et rom uten medarbeidere. Der skulle de hamre ut en avtale om konkrete utslippsreduksjoner.

Urealistiske forestillinger

I mellomtiden ble jeg FN-ambassadør i 2008. Da erfarte jeg, om ikke i første hånd, så i hvert fall i annen hånd, at generalsekretær Ban Ki-moon og hans klimarådgivere hadde ukentlige telefonkonferanser med statsminister Lars Løkke Rasmussen, og altså Bo Lidegaard, for å forberede København-møtet 2009.

Det hele mislyktes fullstendig, også fordi Ban og hans nære medarbeidere Janoz Pasztor og Bob Orr hadde helt urealistiske forestillinger om statsledernes politiske handlefrihet.

Etterhvert nærmet det seg Frankrikes tur som vertskap for COP 21 i Paris i 2015. Franskmennene var også ute etter å skrive PARIS med store bokstaver på fremgang for menneskeheten. De skrev jo blant annet frihet, likhet og brorskap.

Så Paris og New York fikk sine beste avtaleskrivere til å ta frem den type språk som viktige avtaler er satt sammen av. Det innebærer en høytidelig innledning, definisjoner, og hvis substansen er svak, så inflatér adjektivene. Så er det egnet til å sminke opp en politisk tekst uten håndfaste rettslige forpliktelse å lage tunge, omstendelige avslutningsklausuler etc., etc.

Les også

Trump klarte ikke å ta livet av Parisavtalen. Nå kommer en av arkitektene tilbake.

For løs til å være brysom?

Det er verdt å merke seg at det heter Paris«avtalen». Det heter ikke Paris«konvensjonen» eller Paris«traktaten» – ord forbeholdt antatt viktige folkerettslige dokumenter. Grunnen er blant annet at USA ikke ville undertegne en tekst som ville kreve at den ble ratifisert av USAs senat med 2/3 flertall.

Også i Norge er det slik at avtaler av særlig viktighet krever Stortingets samtykke. I Norge ble Parisavtalen behandlet slik i Stortinget, men altså ikke i USA. Der har man konstitusjonell praksis for at såkalte «executive agreements», som ikke innebærer nye folkerettslige forpliktelser for USA, kan inngås på en enklere måte, ved at presidenten alene avgjør.

Når man leser internasjonale avtaler, skal man stoppe opp litt dersom alle verdens land har undertegnet, sånn som her. Det kan bety at avtalen er for løs til at den er brysom for dem som ikke har tenkt å ta den så alvorlig.

195 land har undertegnet Parisavtalen, deriblant alle oljeproduserende land av betydning. Barnekonvensjonen har 140 underskrifter, så selv der er det noen som syns det blir for mye å forplikte seg til. Men ikke Parisavtalen. Den kan alle land skrive under på. Makes you stop and think.

Les også

Kina skaper optimisme for klima (og bygger kullkraft)

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Parisavtalen
  2. Ban Ki-moon
  3. Lars Løkke Rasmussen