Vi har ikke råd til å tape kampen om unge muslimers hjerter og sinn. Vi må kjempe - nå. | Abid Raja

Det er ikke tid til å tie. Abid Raja konfronterer justisministeren.

Teksten er en forkortet versjon av interpellasjonen Abid Raja holdt for justisminister Anders Anundsen på Stortinget i dag, torsdag 2. juni.

Vi vinner bare kampen mot ekstremisme om vi er like iherdige som de som forfekter den.

Det er viktig at man engasjerer seg der kampene om «hearts and minds» utspiller seg, og det er først og fremst på sosiale medier, men også på skoler, fritidsklubber og andre arenaer unge møtes.

Dette engasjementet er viktig på to nivåer: Både som en forebyggende faktor i utbredelsen av voldelig og militant islamisme, men også overfor storsamfunnet og økende skepsis og frykt for muslimer pga. terrorangrep i Europa.

Det er spesielt viktig at politikere og landets ledere går foran som gode eksempler og bruker en inkluderende og samlende retorikk.

Enkelte norske statsråder har forbedringspotensial på dette feltet.

Kampen er reell

De siste årene har vi sett at norske statsborgere drar til blant annet Syria og Irak for å slutte seg til terrorgrupper som Den islamske stat (IS) og al-Nusra/al-Qaida.

Radikalisering og voldelig ekstremisme, gjerne med religiøst og ideologisk fortegn, er globale problemer som må takles både på hjemmebane og gjennom internasjonalt samarbeid.

Aller viktigst er forebygging.

4. april i år arrangerte Stortingets religionsfrihetsgruppe, som jeg leder, en høring om forebygging av religiøs ekstremisme. Representanter fra 14 forskjellige instanser med relevant kompetanse på området bidro, inkludert PST. Deres innspill demonstrerte at det er et stort stykke arbeid som må gjøres, for at vi skal kunne lykkes i kampen mot ekstremisme.

Problemstillingen er kompleks, og ekstremisme generelt er verken avgrenset av landegrenser, religion, ideologi eller kultur.

Men den kommer ofte i religiøs drakt og er mange ganger rettet mot annerledestroende. Det er et svært lite antall beboere i Norge som regnes som ekstremister i dag, og som man vet kan tenke seg å bruke vold i religionens navn.

Når det er sagt, er ekstrem islamisme likevel vurdert av PST somden største terrortrusselen mot norske interesser. Kampen mot terror og voldelig ekstremisme er reell og må tas i alle deler av samfunnet.

• Denne er heftig debattert. Nancy Herz (20):Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå

Det starter ofte med en følelse

I forbindelse med boken Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, som jeg skrev i 2010, møtte jeg en av verdens fremste forskere på radikal islamisme, Professor Gilles Kepel i Frankrike.

Kepel snakket om vendepunktet i vår samtid: «Battle of hearts and minds of muslims». Kampen om hjerter og sinn til muslimene.

Det er det radikalisering og islamisme i svært stor grad dreier seg om i europeisk kontekst.

Vi må ha det klart for oss; det starter ikke med terror. Det starter med jenta som ikke føler seg verdsatt.

Som ikke har en trygg vennegruppe. Som ikke har tillit til politi eller andre rundt seg. Det starter med gutten som føler seg urettferdig behandlet. Og det kan være bare det – en følelse.

Uavhengig om urettferdigheten er reell eller ei, kan slike følelser vokse og bli destruktive, dersom man ikke har noen man kan snakke med og som kan vise veien ut.

Må endre det muslimske narrativet

La meg illustrere denne følelsen på en noe spisset måte. Det er svært mange muslimer i Norge, Norden og Europa som mener oppriktig at de er undertrykket på kontinentet, at de er stigmatisert og at de ikke kan praktisere sin religion fritt.

Dersom dette får etablere seg som det muslimske narrativet, er det svært farlig. Det skaper utenforskap – vi og dem. Men først og fremst er jo hele virkelighetsbeskrivelsen fullstendig feil.

Vi er nødt til å forandre det muslimske narrativet; muslimer er ikke som en gruppe undertrykket – tvert om – vi har alle, alle muligheter til å lykkes og til å integrere oss i det europeiske felleskapet.

Og det har også svært mange muslimer faktisk klart å gjøre i Norge.

«The bad guys are winning»

I justisdepartementets handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme overses i stor grad tros- og livssynsperspektivet.

Det må ses på som en stor mangel, da manglende respekt for menneskers rett til tros- og livssynsfrihet, å ha en tro etter eget ønske, skifte tro og utøve og praktisere sin tro ofte spiller en stor rolle i rettferdiggjøringen av voldelig ekstremisme og terror.

Dette er noe regjeringen straks bør ta tak i.

Vi vet at menneskerettigheter - især tros- og livssynsfriheten - brytes over store deler av verden, men særlig i konfliktområder. Tallenes tale er bekreftende. Voldelig ekstremisme og militarisering har økt kraftig i det utvidede Midtøsten og Sør-Asia bare de siste par årene.

Ifølge Global Terrorism Index var det i 2013-2014 en større økning i mennesker som ble drept av terrorisme enn noen gang tidligere. Åtti prosent av ofrene kom fra Afghanistan, Irak, Nigeria, Pakistan eller Syria.

Alle disse landene skårer meget høyt på Pew Forum sin måling av restriksjoner på trosfrihet, enten på samfunnsfiendtlighet eller myndighetsrestriksjoner – eller begge.

Sammenhengen mellom flyktningkrisen, væpnet konflikt og terror er overveldende: Ti av de elleve landene som er hardest rammet av terrorisme, har også de høyeste tallene for flyktninger og internt fordrevne.

For å sette det på spissen; the bad guys are winning. Det blir mindre frihet i verden år for år.

Høyreradikale har fått fotfeste

Også andre former for voldelig ekstremisme sprer seg på tvers av grenser. Høyreradikale har fått fotfeste flere steder i Europa.

Når tilliten til politikerne og systemet svikter, økonomien svekkes og arbeidsledigheten stiger, vokser også faren for radikalisering.

Derfor er internasjonal innsats for demokratibygging, utdanning, likestilling og kamp for menneskerettigheter, som tros- og livssynsfrihet, også med på å forebygge ekstremisme.

Støtte til organisasjoner som jobber for å fremme tros- og livssynsfriheten som en grunnleggende rettighet for alle, er derfor viktig.

Åpne samfunn, hvor ulike trosretninger får plass og hvor det fritt kan utøves religions- og regimekritikk, er bedre rustet til å takle radikaliserte undergrupper, fordi ytringene deres får komme til overflaten og kan møte motstand.

Derfor må vi forfekte disse verdiene ikke bare her hjemme, men også jobbe for at de får gjelde andre steder.

Utdanning har lenge vært et viktig satsningsområde i norsk bistand. De siste ti årene har vi brukt nesten 19 milliarder kroner på å bedre utdanningsinfrastrukturen og –tilbudet i utviklingsland.

Effekten er den samme både i Norge, Europa og landene som mottar bistand: God utdanning er forebyggende for både voldelig ekstremisme og mange andre samfunnsproblemer.

Dette fordi det gjør ungdom bevisst sine rettigheter, lærer dem kritisk tenkning og øker forståelsen og respekten deres for andre mennesker og deres tro og livssyn. Det er i det hele tatt sivilsamfunnet vi må ta sikte på å styrke, og aller mest i konfliktområder og skjøre stater.

Ungdom i faresonen må bli sett

Selv om det meste av den voldelige ekstremismen vi ser i verden i dag foregår utenfor våre grenser, vet vi også at det foregår religiøst begrunnet radikalisering i enkelte miljøer i Norge.

Vi må sette ungdommen i stand til moralsk refleksjon og til å sette spørsmålstegn ved totalitære og voldelige ideologier og dogmer, som ikke har rom for andre tros- og livssynssystemer enn sitt eget.

Mye kan gjøres i skolen, men også på andre arenaer hvor ungdommen befinner seg, som hjemme og på fritidsarenaer. Ikke minst må familiens betydning og oppvekstsvilkårs rolle for rekruttering til ekstremisme sees nærmere på.

Ungdommer som er i faresonen for radikalisering, må oppleve å bli sett og ha trygge tilknytningspersoner som de har tillit til utenfor de radikaliserte miljøene. Det gjelder for så vidt alle ungdommer.

Mye av det som virker forebyggende for radikalisering, virker også forebyggende for for eksempel rus.

Forebyggingstiltak har gjerne dobbel eller trippel effekt. Det betyr at vi ikke kan ta lett på tema som f.eks. integrering. Vi skal ikke integrere kun for å forebygge radikalisering.

Men vi må ha et ordentlig godt integreringsopplegg som gjør at våre nye landsmenn føler seg som en del av samfunnet vårt, og deler grunnleggende verdier med oss.

• Denne må du lese! Iqra Mahboob (18):Det brenner i våre moskeer. Og brannen er forårsaket av ingen andre enn oss selv

Det må forskes på barndommen

Det var voldsforsker Ragnhild Bjørnebeck som under høringen i april påpekte at det er forsket for lite på familiens betydning for radikalisering; hva gjør det med barn og unge som vokser opp i voldelige hjem?

Kan oppdragervold øke risikoen for å akseptere vold senere? Og med den grad av respekt man har for sine foreldre, rettes hatet ofte mot storsamfunnet.

Derfor behøves det mye forskning på dette, for jeg er overbevist som Bjørnebeck er inne på; de barna som ikke er blitt møtt med kjærlighet i barndommen, kan være lett mat for sjarmerende radikalister.

Vi er nødt til å utfordre og inkludere trossamfunnene, både i Norge og internasjonalt.

Der det finnes «oss» og «dem»- vinklet undervisning i de forskjellige trossamfunnene, må det tåle offentlighetens lys og debatt, slik at destruktive holdninger og teologi kan konfronteres.

Mangel på respekt for egne medlemmers og andre gruppers tros- og livssynsfrihet, deres rett til å velge egen tolkning av sin tro, skifte tro og utøve den fritt og uten frykt, kan skape grobunn for destruktive holdninger og radikalisering.

Informasjon må være lett tilgjengelig

Der man oppdager at det etableres radikaliserte miljøer i mer eller mindre direkte tilknytning til menighetene/trosfellesskap, må det skapes motnarrativer, og det må også kontres på alle mulige andre måter.

Det må være åpne kommunikasjonslinjer og trygge møteplasser hvor man kan drive meningsbrytning.

For mennesker som er nye i landet, og som kommer fra kulturer hvor religionen spiller en annen rolle i samfunnet, er det viktig å opplyse om det norske skillet mellom jus og moral, om lov og religiøs praksis. Også rettighetsperspektivet er viktig, spesielt med tanke på kvinner og barn, som kan være spesielt sårbare i slike miljøer.

Denne typen informasjon bør være svært lett tilgjengelig.

Det var helt uakseptabelt at en norsk imam deltok til støtte for drapsmannen til den pakistanske guvernøren Salmaan Taseer.

Likeså må miljøet i Norge utfordres når ledende muslimske skikkelser i utlandet preker ekstrem retorikk; slik nylig illustrert i Aftenposten med Islamsk Råd i Pakistan som vil at ektemannen skal kunne utøve vold mot sin ektefelle dersom hun ikke adlyder han seksuelt eller på annet vis.

Vi må bryte opp miljøer

Uansett må vi ha i mente at det finnes en gruppe mennesker som har gått gjennom en radikaliseringsprosess, og har tilegnet seg ekstremistiske holdninger.

Noen har planer om å dra ut som fremmedkrigere, andre har returnert til Norge etter slike oppdrag.

Her er det avgjørende at vi klarer å bryte opp miljøer.

Skal vi lykkes som samfunn, må vi våge utfordre det etablerte. Da må alle våge å ta et tak. Vi kan ikke være redde for egen posisjon og for å bli svertet, og vi kan ikke la de onde kreftene dure frem uimotsagt.

Vi må kjempe denne kampen ikke bare for oss selv, men også for barn og barnebarn.

Det er ikke tid til å tie, men til å kjempe. Vi har ikke råd til å tape kampen om de unge muslimers hjerter og sinn.

Mitt spørsmål er derfor: Hvordan ser statsministeren for seg at innsatsen for å forebygge ekstremisme nasjonalt og internasjonalt, og for å fremme økt forståelse og respekt for ulike tankesett, samt tros- og livssynsfrihet, bør ta form gjennom regjeringens samlede arbeid i ulike departementer?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Mer om tematikken?

• Islamsk Råd i Pakistan mener mennbør ha lov til å slå kvinner.
• Norsk imam inn på teppet i moskéstyret etter støttedemo for drapsmann i Pakistan
• 43 nordmenn har studert bokstavtro islam på hans universitet. - Bilal Philips er farlig, sier Haras Rafiq, som arbeider mot ekstremisme i Storbritannia.

Disse minoritetsjentene tar et oppgjør:

• Nancy Herz (20):Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå
• Her svarer Sofia Srour på Herz' innlegg:Om det å være vestlig er synonymt med å være fri, så er jeg vestlig – og stolt av det
• Linn Nikkerud kommenterer debatten: Ikke alle bekjemper skamkultur ved å bruke mediene. Men vi kjemper likevel
• Denne må du lese! Iqra Mahboob (18):Det brenner i våre moskeer. Og brannen er forårsaket av ingen andre enn oss selv

Hør også podkast:

– Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå, skrev Nancy Herz (20) og Sofia Srour (21) på Si ;D. Sammen med Amina Bile (17) diskuterer de skam og ære i denne podaksten. Bile ble så inspirert av Srour og Herz at hun selv valgte å stå frem som skamløs.

Hør den med ett klikk her: