Kort sagt, torsdag 27. mai
Hviterussland eller Belarus? Våpeneksport til arabiske land. Hamas og Gazas barn. Kjønnsperspektivet i arbeidskonflikter. Dette er dagens kortinnlegg!
Bytt til Belarus
I løpet av de siste månedene har flere spurt hvorfor Norge holder fast på den arkaiske betegnelsen «Hviterussland» når nabolandene Sverige og Danmark har byttet til «Belarus». Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) mente at statens benevnelse på norsk har ingen direkte tilknytning til den politiske konflikten.
Vår oppfatning er at denne politiske konflikten handler om manglende respekt for folkets suverenitet. Regimet gjør alt for å utslette belarusisk identitet fordi den utgjør en trussel for president Aleksandr Lukasjenko. Det belarusiske er et bevis på at folket har et fellesskap uavhengig av regimets maktstrukturer. Derfor er hundrevis arrestert for å bruke det belarusiske flagget, andre pågripes for å snakke belarusisk, mens belarusisk litteratur er stemplet ekstremistisk.
Benevnelsen på et folk er viktig for identiteten. «Hviterussland» signaliserer en avvisning av belarusere som et selvstendig folk. Å endre til Belarus er historisk og lingvistisk mer korrekt. Navnet som den norske staten velger å bruke, er et relevant politisk signal og bør være i tråd med den nordiske linjen.
Maria Akkuratnova, nestleder, Belarusisk forening i Norge
Norsk PEN er fortsatt bekymret
Takk til informasjonssjef Trond Øvstedal i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) for svar på vår bekymring om at en tilsynssaken er opprettet etter Aftenpostens avsløring av våpeneksport til De forente arabiske emirater. Øvstedal skriver at Aftenposten ikke omfattes av tilsynet. Vi vil likevel minne om avslutningen på vårt innlegg: «Norsk PEN ser en sammenheng mellom varsling, kildevern og ytringsfriheten.»
Vi anser at en tilsynssak etter Aftenpostens avsløring vil rette seg mot Aftenpostens kilder og vil ha en nedkjølende effekt. Vår oppfordring om å droppe tilsynssaken står ved lag.
Rune Ottosen og Kai Sibbern, Norsk PENs varslerutvalg
Hamas og Gazas barn
I sin kronikk «Barna i Gaza kan få livslange traumer» synes June Forsberg og Jon-Håkon Schutz å legge ansvaret ensidig på Israel . Sannheten er en annen. Israel har aldri har bombet eller beskutt Gaza uten at Hamas har angrepet Israels sivilbefolkning først. Plassen tillater ikke kommentar til deres omtale av «okkupasjon, streng blokade, militær beleiring, innesperring av befolkningen» og tre kriger (som Hamas selv startet).
At barna i Gaza kan få livslange fysiske og psykiske traumer som følge av gjentatte krigshandlinger, er sikkert. Det er allerede grundig beskrevet hos barn i Sør-Israel, se reportasje i avisen 25. mai.
Men hvorfor har ikke Hamas brukt de tonnevis av armeringsjern og sement de har fått gjennom årene til beskyttelse av sivile i stedet for å bygge kilometer med tunneler for angrep på Israel og tilflukt for sine ledere? Hvorfor er ikke bistandsmidler brukt til nødvendig helsevesen og annen infrastruktur i stedet for til terror, rakettfabrikker, våpen- og ammunisjonslagre? Og hvorfor er dette bevisst plassert i/under tettbefolkede, sivile områder, skoler og sykehus? Hvorfor er Hamas mer besatt av å utslette Israel enn av å bygge velstand for egen befolkning?
Ellen Holter, Oslo
Menn slipper ikke unna, ikke damer heller
I en kommentar 22. mai bringer Miriam Iqbal Tahir kjønnsperspektivet inn i saken om arbeidskonflikten mellom Line Andersen og NRK. Kommentaren har et generelt poeng. Spørsmålet er likevel om kjønn er relevant i denne saken?
La oss bytte på rollene: En kvinne varsler NRK om at hun ikke kan samarbeide med en kjent og flink mannlig programleder. Programlederens sinne gjør henne utrygg. Kvinnen ønsker å bli skjermet. Arbeidsgiver tar varslingen på alvor og konkluderer for å ivareta arbeidsmiljøet. Arbeidsgiver er ikke tjent med å avfeie effekten av programlederens sinne som et utslag av kjønn. Det ville vært knusende for den som varslet.
Varslinger er komplekse. Uansett form må arbeidsgiver undersøke varselets innhold. Virkelighetens varslere opplevde programlederens oppførsel som at den gikk ut over det psykososiale arbeidsmiljøet. NRK omplasserte derfor en kvinnelig programleder.
Å antyde at menn i NRK sporten kan slippe unna «neste gang» er å redusere NRKs ansvar som arbeidsgiver. Arbeidsgivere kan ikke forklare innhold og utfall av en varslingssak med kjønn. Journalister står selvsagt langt friere.
Ola B. Mannsåker, statsviter
