Debatt

En fortvilet maktesløshet | Georg Fr. Rieber-Mohn

  • Georg Fr. Rieber-mohn
En ung mor fra et av de hungerrammede områdene i Somalia felte en tåre over mangelen på mat og vann i flyktningleiren Dollow da hun og hennes barn kom til teltleiren mandag i denne uken.

FN hevder at det trengs 38 milliarder kroner innen juli for å hindre hungersnøden i flere afrikanske land og Jemen. Hvorfor oppretter ikke FN et robust fond for å løse slike akutte sultkatastrofer som med visshet gjentar seg?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenpostens leder 2. april konstaterer at den verste sultkatastrofen siden 1945 utspiller seg akkurat nå i flere afrikanske land og i Jemen. Vi meddeles at 20 millioner mennesker, derav 1.4 millioner barn, står i fare for å dø før sommeren.

Det er omfattende tørke og krig som er de katastrofalt sammenfallende årsaker til denne grufulle krisen.

TV-kanalene nøyer seg med noen korte glimt inn i en bunnløs elendighet, med avmagrede, døende barn og dypt fortvilte mødre.

Vi får vite fint lite om hva FN eller andre hjelpeorganisasjoner gjør eller kan gjøre, eller ikke gjør.

Det er noe nesten rituelt når mediene formidler slike katastrofer, gjerne mellom innslag om at nordmenn er verdens «lykkeligste» folk, eller at boligprisene i hovedstaden fortsetter å stige.

For mange av oss passive mediebrukere er det dypt frustrerende å se disse tilbakevendende katastrofene, uten å registrere at noen i det internasjonale samfunn tar ansvar og gjør noe med situasjonen.

Et lyspunkt er at norske myndigheter bevilger nærmere 700 millioner kroner for å redde liv.

Det nye, amerikanske lederskapet og krisen i EU stimulerer mer enn noensinne til nasjonal egoisme og selvopptatthet.

Mer pessimistisk enn før

Det er relativt sett mye, men blir et beskjedent bidrag når behovet tas i betraktning. FN hevder at det trengs 38 milliarder kroner innen juli. Samtidig har man lenge visst at denne katastrofen var i vente. Som så mange ganger før har FN henvendt seg til verdenssamfunnet om bistand, men reaksjonen har vært «avmålt», som den nevnte leder uttrykker det. Det er intet nytt ved dette. Og denne gang var det grunn til å være pessimist.

Det nye, amerikanske lederskapet og krisen i EU stimulerer mer enn noensinne til nasjonal egoisme og selvopptatthet.

Mangler robust hjelpefond i FN

Men behøver det å være slik? Skal vi bare sitte i vår velstand i de vestlige samfunn og se at millioner av mennesker sulter og dør noen få flytimer unna?

Og dette skjer igjen og igjen. Vi som har levd en stund, vet dette så inderlig vel. Men vi tåler det ikke. Det må skje en radikal endring i FNs måte å arbeide på.

Foran hver katastrofe trengs et visst antall milliarder for å komme i gang med akutt nødhjelp. Det er da en legmann må spørre om hvorfor det ikke etableres et robust og permanent hjelpefond i FNs regi, et fond som har finansielle muskler til å løse akutte sultkatastrofer som med visshet gjentar seg. Med et slikt fond kan FN agere direkte og planlegge bedre sine nødhjelpstiltak, uten hver gang å måtte gå på tiggerføtter til medlemsstatene.

Forpliktende nødhjelp

FN har i dag et hjelpefond kalt CERF, men dette er lite og byråkratisk innrettet. Sikre kilder forteller meg at det ikke fungerer godt nok. Det er behov for noe helt nytt, som kan møte slike omfattende katastrofer som den vi nå ser på det afrikanske kontinentet. Jeg ser for meg at giverland, og kanskje endog særdeles rike, private donorer, over noen år forplikter seg til å bygge opp et slikt fond, som f.eks. kan ligne på det norske oljefondet (om enn ikke så stort) og forvaltes profesjonelt med god avkastning.
Men jeg seg også for meg profesjonelle bistandsaktører, ledende politikere og andre med innsikt trekke på smilebåndet og tenke:

Enda en naiv drømmer som ytrer seg. Ja, kanskje det.

Men da må man samtidig ta inn over seg at det ikke er evnen til å oppfylle min drøm som mangler, det er viljen.

Og det er kanskje ikke like enkelt å leve med når millioner av mennesker er i ferd med å dø. Til slutt vil jeg for ordens skyld understreke at det utelukkende er akutt nødhjelp jeg har i tankene. Jeg er selvsagt klar over at forebyggende tiltak krever langsiktig politisk arbeid i nærområdene, eventuelt med internasjonal hjelp også til dette. Men det er en annen sak, som ikke må bli en unnskyldning for ikke å gjøre noe når nøden skriker mot oss.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Her er flere saker om sulten som herjer i deler av Afrika:

Les også

  1. Geitene døde og Hersi dro for å finne mat. Da hun kom tilbake, var sønnen Jama (5) borte.

  2. Sør-Sudans regjering må ta ansvar | Børge Brende

  3. I ett år har FN advart uten å bli hørt. Nå står verden overfor den verste sultkatastrofen siden krigen.

Les mer om

  1. Nødhjelp
  2. FN
  3. Jemen
  4. Bistandspolitikk