Vi trenger en påkoblet skole

Foreldre og lærere bør stå sammen i kampen.

Adjunkt Kjell Senumstad vil ha mer digital kompetanse inn i skolen og vil ha seg frabedt at andre enn lærere mener noe om undervisningen (Bergens Tidende 17. februar).

Vi som foreldre derimot ønsker oss barn som er påkoblet virkeligheten.

Psykisk helse og overdreven skjermbruk

«Alle skal mene noe om skolen og digitale hjelpemidler, men stort sett vet de ikke hva de snakker om», skriver Senumstad. Han tilføyer syrlig at nå har han også «ansvar for elevenes psykiske helse», som om det er noe ekstra.

Psykisk helse skrus ikke av idet elevene entrer skoleområdet. Vi mennesker har alltid psykisk helse, og god psykisk helse er en grunnleggende forutsetning for barns læring.

At psykisk uhelse og overdreven skjermbruk er forbundet, er det mye forskning som tyder på.

Hjerneforskernestor Per Brodal og lege og journalist Charlotte Lunde påpeker at det ikke å få lekt nok og ikke å få prøve ut verden fysisk, henger sammen med psykisk uhelse.

Det som skjer på en flat skjerm, kan nemlig aldri erstatte livet og læring i 4D.

Minecraft som læringsverktøy

Senumstad berømmer Minecraft som læringsverktøy fordi han endelig kan skjønne hva eleven hadde bygget.

Men når forsvant det gode forsøket fra læringen? Hva er poenget med å bygge en plettfri moské hvis læringsutbyttet og den dype læringen uteblir?

Dessuten er vel ikke hensikten bak å bruke Minecraft Education at læreren skal skjønne hva elevene tegner. Hensikten bak var at barna etter hvert skal lære seg koding. Og er Minecraft Education egentlig egnet til å lære elevene det?

Derom strides de lærde, men at det pirrer spillelysten hos barn, er det liten tvil om. Ikke minst pirrer det lysten til å spille Minecraft. Og skulle ikke skolen være reklamefri?

Å knote med magen til d-en har verdi

Senumstand berømmer også nettbrettene som skriveverktøy, for da slipper elevene «å knote med om d hadde magen til høyre eller venstre».

En lærer som ikke ser verdien av å knote med magen til d-en – ja, som kaller opplæring i håndskrift for «knoting», er et foruroligende symptom på en tid hvor vi stuper inn i ny teknologi uten nødvendig kritisk sans.

I fagartikkelen «Håndskrift i en digital verden» viser universitetslektor Iris Hansson Myran at det å ha en automatisert og funksjonell håndskrift er viktig for elevens opplevelse av seg selv som skriver og for å lykkes i andre fag, for eksempel i matematikk.

Det å knote med magen til d-en har derfor sterk verdi for barns læring.

Hjerneforsker og professor Audrey van der Meer viser det samme: Hjernen er mer aktiv når man skriver for hånd. Gjennom å trykke blyanten til papiret, se bokstavene man former, og høre lyden idet ordet formes, aktiveres sanser som skaper kontakt mellom ulike deler av hjernen, og det igjen åpner for læring. Dessuten husker vi bedre når vi skriver for hånd.

Studiene til Pablo Delgado viser videre at det å lese på papir gir bedre leseforståelse enn digital lesing.

Hente frem skolebøkene igjen?

Senumstads uttalelser blir slik et symptom på en politisk styrt skole der produksjon av kortvarige resultater trumfer dyp læring, lek og det å lære sosiale ferdigheter.

Øyekontakt og berøring er viktig for menneskets sosiale ferdigheter – ja, for barns læring og trivsel.

Når universiteter i USA må holde kurs i å lese ansikter fordi studentene ikke kan det etter årevis med skjermbruk, og når psykiske lidelser øker radikalt blant de unge, så må vi revurdere skjermbruk i skolen og om vi, som de gjør i Sverige, i større grad skal hente frem skolebøkene igjen.

Kampen for en påkoblet skolehverdag

Å ville begrense skjermbruk i skolen er likevel ikke det samme som ikke å ville at barn skal få digital kompetanse. Men vi etterlyser forskning på læringsutbytte, og vi etterlyser at lærerne kjenner våre barns personvernregler på plattformer hvor store tech-giganter høster data og fremtidige kunder.

Senumstad føler det som et angrep på seg som lærer når foreldre ytrer seg kritisk. Men lærerne har aldri vært mål for kritikken. Det har alltid vært skolemyndighetene og politikerne.

Barna våre får aldri en perfekt skole, like lite som de får et perfekt hjem. Men det er ikke et argument for at vi skal slutte å kjempe for det.

Og vi, foreldre og lærere, bør stå sammen i kampen for en mer påkoblet skolehverdag – påkoblet, som i fysisk tilstedeværelse.

Til det trengs det, som Senumstad ganske riktig påpeker, både høyere lønn for lærerne og flere ressurser. Ressurser til å være til stede. Til å trygge elevene. Til å prøve og feile og jobbe med hender og hjerte.