Debatt

Kronikk: Sannheten om Mary Shelleys monstersuksess | Kjetil Korslund

  • Kjetil Korslund, idehistoriker

Det finnes en rekke teater- og filmversjoner av romanen Frankenstein.

Denne kvelden for 200 år siden startet en meget omtalt spøkelseshistoriekonkurranse som blant annet ga oss Frankenstein – og etter hvert en ikke helt sann historie om hva som skjedde sommeren 1816.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: e-mail

De fleste som har lest Frankenstein kjenner historien:

Den berømte lord Byron og hans lege, John Polidori, som holder til i Villa Diodati ved Genfersjøen i Sveits sommeren 1816, har som så mange andre kvelder besøk av Percy Shelley og Mary Godwin (senere Shelley – paret giftet seg litt senere dette året).

Mørkt og stormfullt...

Været var eksepsjonelt dårlig denne sommeren, så det ble mye inneaktiviteter.

16. juni underholder de seg med høytlesning av tyske spøkelseshistorier. Etterpå foreslår Lord Byron at de skal skrive hver sin spøkelseshistorie.

Alle kaster seg over oppgaven og er snart i gang, men Mary sliter med sin. De påfølgende morgener blir hun spurt: Har du nå kommet på en historie? Hun må bare beklage, det har hun ikke.

Marys visjon

Men så, en kveld etter at poetene Byron og Shelley hadde diskutert forskjellige teorier om livets opprinnelse og dets prinsipp, og om et lik for eksempel kunne gjenopplives, kom det til Mary om natten en drøm om den ensomme vitenskapsmannen som sitter knelende ved siden av en skapning han har satt sammen. Og dernest hvordan en maskin syntes å gi liv til den liggende skikkelsen …

Glenn Strange som monsteret og Boris Karloffsom doktor Victor Frankenstein i filmen «House of Frankenstein» fra 1944. Foto: Universal

...og Marys versjon

Historien om hvordan romanen og monsteret ble til, og hvordan hun fikk ideen til sin berømte bok, forteller Mary 15 år etter at den hendte.

Mary Shelley Foto: e-mail

I 1831 var Percy, lord Byron og Polidori alle døde, så Mary følte seg fri til å gjenfortelle på en måte som passet henne.

Det hun imidlertid ikke visste, var at Byrons forlegger hadde bedt Polidori skrive dagbok fra sitt opphold med Byron, og denne viser at Mary tok seg vel mange friheter.

Ikke helt hennes egen historie

For det første understreker hun at historien er hennes egen. Selv om Percy hadde oppfordret henne til å utvide fortellingen til en hel roman, hadde han ikke bidratt til den i det hele tatt, skriver hun.

Man kan spørre seg hvorfor hun er opptatt av å fremheve dette, men allerede ved utgivelsen var det flere anmeldere som mente å kjenne igjen Percys grep, selv om han insisterte på at boken var skrevet av Mary alene.

I dag foreligger det imidlertid en nesten komplett renskrivingskopi av manuskriptet, og denne viser adskillige rettelser gjort av Percy – rettelser som alle kom med i ferdig versjon.

Hun legger til og bytter ut

I det opprinnelige forordet er det kun snakk om tre personer. I Marys nye forord 15 år etterpå, er plutselig Polidori kommet til.

Hun kom godt overens med Polidori, men beskriver ham i 1831 som en kløne uten betydning. Derfor er han også blitt byttet ut med Byron i den fruktbare diskusjonen om livsprinsippet.

Dette var en kontroversiell debatt som pågikk i vitenskapsmiljøene rundt midten av det aktuelle tiåret. Den handlet blant annet om hvilken plass det ble til Gud i de nye forklaringsmodellene innen biologi og anatomi.

Som nyutdannet lege kjente Polidori godt til denne debatten, og han skriver da også i sin dagbok at han diskuterte dette med Percy.

Hennes skapelsesmyte

Mary ønsker derimot i 1831 å beskrive boken som en fødsel ved at ideen ble unnfanget etter at hun hadde hørt de store geniene Byron og Shelley diskutere. Her var hun en oppmerksom, men for det meste taus tilhører. Etter denne «unnfangelsen» kommer så ideen om vitenskapsmannen Victor Frankenstein til henne som i en drøm.

Dette var et velkjent grep i romantikken. Mary rekonstruerer en skapelsesmyte for boken sin slik at hun nå, i 1831, kan sende sitt avkom ut i verden på nytt.

Mary Shelley (spilt av Elsa Lanchester) skrev den beste spøkelseshistorien av de tre. Nok en stormfull natt forteller hun Percy Shelly (Douglas Walton) og lord Byron (Gavin Gordon) at hun har mer å fortelle og at historien fortsetter. Scenen er en prolog til oppfølgerfilmen «Frankensteins brud» (The Bride of Frankenstein) fra 1935 - etter at den første av filmene med ikoniske Boris Karloff i rollen som monsteret, «Frankenstein», kom i 1931.

Den ignorerte stesøster

En femte person er behørig ignorert i begge forordene: Claire Clairmont, Marys stesøster, var nemlig den som hadde fått i stand dette møtet med Byron.

På vårparten hadde Claire gjort hva hun kunne for å forføre Byron: Hun ville bli skuespiller; hun holdt på med en roman inspirert av Rousseaus prinsipper om naturlig oppdragelse; hun kunne introdusere Byron for Mary Wollstonecraft og William Godwins datter Mary; osv. Det virket.

Da Claire, Mary og Percy ankom Genfersjøen, var Claire allerede gravid med Byron.

Han ville ikke ha noe mer med henne å gjøre, men som han skrev til sin halvsøster Augusta: «Når en pike reiser 800 miles for å være ufilosofisk med meg, er det vanskelig å si nei.»

Skandaler

Denne graviditeten måtte skjules i ettertid: Disse menneskene var skandalisert nok som det var.

Det gikk rykter om at den bankerotte William Godwin hadde solgt sine døtre til Byron. Duker og servietter hengt til tørk på verandaen ble tolket som pikenes undertøy (hotelleieren på andre siden av Genfersjøen leide ut båt og kikkerter!). Poeten Robert Southey beskrev selskapet som The League of Incest – noe Byron aldri tilga ham.

Så Claire måtte ut av historien.

Andre omdiktninger

Mary gjør også et annet grep som har festet seg: Romanens hovedkarakter, Victor Frankenstein, beskrives som en blasfemisk oppfinner som setter seg i Guds sted. Dette var blitt fremhevet i teaterversjonene av Frankenstein som kom allerede fra 1824 av, og passet den allmenne fornuft ved inngangen til viktoriatiden.

I romanens opprinnelige versjon finnes ingen slike betenkeligheter: Victor svikter ikke fordi han overskrider grenser og lager et kunstig menneske ved hjelp av ny vitenskap. Han svikter fordi han ikke tar ansvar for dette individet.

Mary Shelleys omdiktninger fortsatte resten av hennes liv.

Da Percy døde i 1822 var han skandalisert og lite anerkjent. Mary brukte mange år på å endre oppfatningen av Percy slik at han kunne fremstå som poetgeniet vi i dag kjenner ham som.

I denne prosessen forsvant det både brev og dagbokssider. Ikke minst sidene i Marys egen dagbok fra dagene ved Genfersjøen.

Mer skrekk og gru:

  • Aftenpostens anmelder: Den beste grøsseren på flere år
  • Folk flyktet fra salen i hopetall og det var massiv buing: Sjokkerte med nekrofili og kannibalisme i Cannes
  • Video: Se traileren til den nye horror-serien «Outcast»

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Film
  2. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Anmeldelse: Ny bok viser at kronprinsesse Märtha hadde mer makt enn mange tror

  2. DEBATT
    Publisert:

    Svar på beskyldninger om film og feighet

  3. DEBATT
    Publisert:

    Den selvbiografiske romanen: Forfatteren blir Gud eller bøddel

  4. DEBATT
    Publisert:

    Etikk og litteraturkritikk er i konflikt | Kristian Wikborg Wiese

  5. DEBATT
    Publisert:

    En forfatter er moralsk ansvarlig for sine ytringer også når de er skrevet inn i en roman | Paul Leer-Salvesen

  6. DEBATT
    Publisert:

    Den levende modells avmakt | Sigurd-Øyvind Kambestad og Thorkil H. Aschehoug