Slik kan bygninger vare i 200 år

Illustrasjoner til Byrådets planforslag: Modernistiske boligblokker med intetsigende grøntarealer rundt, skriver innleggsforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Hvorfor skal de siste områdene langs Oslos kyst bebygges av mer modernistisk arkitektur?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det bygges stadig ut nye boligområder langs vannkanten i Oslo. Sist ut er Skøyen og Bestumkilen hvor Byrådet rett over påske vil sende planforslag til bystyret.

Illustrasjonene viser hva vi kan vente oss: enda flere modernistiske boligblokker med mange intetsigende grøntarealer rundt.

Oslo har nødvendigvis bare én kyst, og det meste av den kysten bygges nå ned med en arkitektur som for lengst er gått ut på dato.

En arkitektur det er mulig å forstå og utforske

Psykologisk forskning de siste 20 årene viser at tradisjonell og klassisk arkitektur ivaretar universelle estetiske behov hos mennesker. Miljøpsykolog Einar Strumse sier i Aftenposten at dette er vitenskapelige funn som det er «umulig å avkrefte».

Tradisjonell og klassisk arkitektur har i alle kulturer til felles en lesbar, visuell oppbygging. Den har gjenkjennelige ting som dører og vinduer og harmoniske detaljer helt ned til rekkverk og dørhåndtak. Det er en arkitektur som det er mulig både å forstå og utforske.

Man ser det ikke, men man bor i en plastpose.

Stadig nye spørreundersøkelser bekrefter dette: Folk flest trives best med tradisjonell eller klassisk arkitektur.

Så hvorfor skal da de siste områdene langs Oslos kyst bebygges av mer modernistisk arkitektur?

Bo i en ventilert plastpose

Det er ikke bare estetikken som er problematisk. Boligkjøpere flest er ikke klar over hvor dårlig kvalitet bygg oppføres med for tiden. Strenge krav til energi, lønnsomhet og arealeffektivitet gjør at bygg bygges i tynne platematerialer som isolerer godt. Disse er sårbare for råte og beskyttes fra innsiden av en plastduk, på innsiden av vegger, tak og gulv. Man ser det ikke, men man bor i en plastpose.

Den plastposen må ikke lekke. Derfor tapes det mot vinduer og andre konstruksjonsdeler. Inni en plastpose er det som kjent dårlig luft, og derfor er det krav til ventilasjonsaggregater i alle bygg. De har rørføringer til alle rom der det vil samle seg støv og gro sopp, om ikke beboerne passer på å vedlikeholde systemet i henhold til bruksanvisningen.

Denne måten å bygge på forutsetter at alt er utført perfekt, men det er det nesten aldri. En rapport fra 2022 utført for Direktoratet for byggkvalitet viser at tre av fire nyoppførte boliger har feil, og at feilene først blir synlige over tid.

Hva slags inneklima det vil være i disse byggene etter at fremtidens ekstremvær, fukt og råte har fått herje med dem i 40 år, er det vel ingen som egentlig ønsker å vite.

Lavteknologiske alternativer

I Østerrike og Tyskland er det flere som utvikler lavteknologiske og robuste byggemetoder uten plast, teip og kompliserte ventilasjonssystemer. Disse byggene ligner forbløffende mye på hvordan bygninger ble bygget på 1800-tallet: Massive murvegger, stor takhøyde og naturlig ventilasjon gjennom vindu. For å møte vår tids energikrav er ytterveggene 70 cm tykke i stedet for 40 cm, som var vanlig på 1800-tallet.

En slik byggemetode vil kreve en stor omstilling av bransjen og vil på kort sikt gi høyere byggekostnader. Men bransjen har vist omstillingsevne før. Man trenger pilotprosjekter som kan dra i gang en slik omstilling. Og nettopp derfor burde Skøyen, med sjøutsikt, havnepromenade og leiligheter i 100-millionersklassen, være stedet der en slik arkitektur utvikles.

Skøyen 2223 mot Bestumkilen. (Illustrasjonstegning)

For 100 år siden brant Ålesund, og byen ble bygget opp igjen, vakrere enn før, med datidens nyeste arkitektur, jugendstilen. Nå kan Skøyen bli stedet der en ny arkitektur oppstår.

Når en slik omstilling er gjort, vil den modernistiske perioden 1920–2020 stå igjen i historien som en periode man bygget dårlig, både estetisk og teknisk. Arkitekturen vil være gjenkjennelig og uløselig tilknyttet et samfunn som overforbrukte ressurser, uten å gi noe igjen til kommende generasjoner, annet enn søppel og ekstremvær.

Skøyen 2223 er et prosjekt som undersøker hvordan en ny, bærekraftig arkitektur kunne vært bygget på Skøyen. En arkitektur som vil vare i 200 år, estetisk og teknisk.