Nei, jeg kjenner meg ikke igjen. Men det fratas jeg muligheten til å si.
Denne typen retorikk tjener ingen gode formål.
24. november skriver Mala Wang-Naveen en kronikk i Aftenposten med den tidsriktige og populariserende tittelen «Kjære hvite kulturmann, jeg tror din tid er over». Nok en gang skal det fremmes saker i mediene hvor hvite, middelaldrende menn blir utlevert som kilden til det rasistiske og undertrykkende.
Selv om Wang-Naveens innlegg åpenbart tar opp en viktig tematikk som til stadighet bør debatteres i det offentlige ordskiftet, opplever jeg hennes kronikk som forsmedelig og generaliserende. Ironisk nok, i et tafatt forsøk på å frata meg muligheten til å si nettopp det, avslutter hun innlegget med: «Ble det for mange generaliseringer i denne teksten? Kjenner du deg ikke igjen, sier du? Tenkte meg det.»
Denne typen retorikk tjener ingen gode formål. Den kan fungere som en undergraving og begrensning av hvite middelaldrende kulturmenns mulighet til ikke å kjenne seg igjen. En slik retorikk leder til følgende konklusjon: «Selv om du ikke kjenner deg igjen, så er det slik du er.»
For en sak som skal adressere en gruppes fordomsfullhet, må jeg si at forfatteren selv fremstår som usedvanlig fordomsfull.
